Han fortalte om hva som gikk forut for hans flukt fra Afganistan og om selve flukten.
Ettersom dette er fortalt offentlig, gjentar jeg hva han fortalte her, slik at flere kan få et innblikk i hvilke forhold som kan føre til en flukt.
Mohammed fortalte at hans far ble drept av Taliban foran øynene på han og broren. Taliban ønsket pengene faren hadde, men han nektet.
Mohammed og broren la på sprang for å unnslippe Taliban.
Dessverre ble broren tatt til fange, og satt i fangenskap i flere år.
Moren hadde flere barn. Hun hadde en hage, der hun dyrket mat til familien.
Hun forberedte Mohammed, som da var i begynnelsen av tenårene på at han måtte flykte. Ett år senere hadde hun gjort en avtale med en onkel, som finansierte flukten.
Motytelsen var at onkelen skulle overta hagen, når Mohammed hadde kommet til et vestlig land.
Det var menneskesmuglere som organiserte flukten som gikk over land for Mohammads del. Det var en vanskelig og ikke ufarlig reise for en ung gutt.
Han fikk også tilsendt noen penger til togbilett fra en onkel som var her i Norge midlertidig. Mohammad lyktes til slutt å nå sitt mål. Moren og søskenene har fått familiegjenforening. Broren som satt i fangenskap klarte også å rømme etterhvert, men han har store psykiske problemer etter oppholdet hos Taliban.
Mohammad er flink til å snakke norsk, og er i gang med en utdannelse.
Når jeg hørte denne historien, som jeg synes virker troverdig, og som myndighetene nok også har funnet troverdig, forstår jeg veldig godt morens strategi.
Hun hadde allerede mistet sin mann og blitt enslig forsørger i et land uten støtteordninger. Den ene sønnen satt i fangenskap hos en voldelig gruppering. Det var naturlig å frykte at den andre sønnen også kunne bli drept eller tatt til fange.
Da forstår jeg hennes valg om å sende sin sønn ut på en farefull ferd. Hvilken mor ville gjort det, hvis ikke hun ble tvunget av omstendighetene ?
---------
Og rådet hun hadde gitt sin sønn med på veien var : Ikke lyv !
Det finnes naturligvis mange årsaker til å komme til et vestelig land. Noen har dramatiske grunner, andre har kanskje ikke like gode grunner. Noen er ærlige, andre overdriver og dikter nok også. Dette har jeg fra ei med utenlandsk bakgrunn som jeg kjenner godt.
Myndighetene har nok litt av en oppgave som skal velge ut hvem som får bli og hvem som må dra hjem.
Noen mener at flyktninger skal hjelpes i nabolandene. Kunne jo vært kjekt det, dersom nabolandene kunne håndtere det. Problemet er jo opphopningen av flyktninger i fattige land. Problemrt er også voldelige forhold i hjemlandet som varer i årevis. Skal livet deres settes på vent i mange år?
Med god integrering kan immigranter og flyktninger bli en ressurs for landet.
Men muligheter og plikter må gå hånd i hånd.
