Flyktninger på Chios - Loay fra Libanon

Skrevet av Diana Valdecantos, oversatt til norsk av Anne Herlofson. Foto: Nickie Mariager-Lam
For ikke så veldig lenge siden bodde Loay i Tyskland i nesten to år. Han jobbet som dekoratør og tjente mer enn 3.000 euro pr måned. Men denne 27 år gamle libaneseren savnet familien sin og dro tilbake til landet sitt for å starte sin egen virksomhet og være sammen med dem. Nå er han fanget i Souda Camp og venter på å få dra tilbake til det europeiske eventyret som, slik det virker nå, han nok aldri burde forlatt.

Loays liv har aldri vært lett. Hans søte smil og rolige temperament hjelper ham å akseptere sin skjebne med et fredelig sinn. «Min far har alltid rådet meg til å bruke hodet, til å tenke og reflektere før du handler», forklarer han. Og det gjør han. Kanskje det er på grunn av hans bakgrunn som ateist i et muslimsk land, som ga ham et bredere livsperspektiv og en sterk følelse av respekt. Han ble født i Homms, Syria, der han levde i de første tjue årene av sitt liv. Men han fikk aldri syrisk statsborgerskap fordi foreldrene var libanesiske. ”Misfit” ble hans virkelighet. Ikke bare fordi mennesker fra Libanon er lette å identifisere på grunn av sin aksent som anses å være for myk og de blir ofte anklaget for å være homofile. Også fordi man som en ikke-religiøs person har drastisk reduserte muligheter i hvert eneste aspekt av hverdagen.
For eksempel, bare en enkel rutine som å få et id-kort ble umulig. Ingen religion, ingen identitet. Han fikk ikke lov til å jobbe, eller gifte seg med verken kristne eller muslimer. Religion i området er svært kontroversielt, og i Syria er det slik at muslimer arbeider med muslimer og kristne med kristne. Det finnes ingen andre alternativer – å blande mellom religioner er ikke vanlig i Syria, og Loay følte seg utenfor hele livet. «Det var 103 ateister i min by, og jeg var en av dem. Trolig fantes der flere, men de vil ikke innrømme det for å unngå problemer. De møtte meg med  ‘hey atheist!’ da de så meg og kritiserte livsstilen min. De fortalte meg at jeg ikke kunne drikke alkohol eller møte jenter jeg ikke skulle gifte meg med, og at jeg kunne ikke snakke fritt om religion eller mange andre emner», minnes han.
Da han fylte 15 år, kombinerte han skole og jobbet hardt som læring i en dekorasjons butikk. «Mine fire brødre og jeg måtte jobbe for å hjelpe våre foreldre. Dagen bestod av et non-stop løp fra familiens hus til skolen, fra skolen til jobb og tilbake igjen for å sove med min familie », forteller han. Ettersom han vokste opp ble livssynet et stadig mer alvorlig problem, til og med farlig. «Folk ville ikke ansette meg eller være venner med meg, de blokkerte meg til og med på Facebook når de fant ut at jeg var ateist. Det var veldig vanskelig og trist. Jeg måtte også være svært forsiktig med jenter, livet mitt stod på spill. Familiene til noen av vennene mine truet med å drepe meg hvis jeg kom nær dem, og jeg var alltid litt redd », innrømmer han. Etter noen år med å kombinere skole og arbeid, fikk han sparken og var ikke i stand til å finne en annen jobb, så han bestemte seg for å besøke landet som passet hans tilsa at han kom fra. For første gang i sitt 20 årige liv, satte Loay foten i Beirut. «Det var bra. Det er en annen kultur for frihet i Libanon, men kanskje ikke så forskjellig heller når det kommer til stykket. Du kan drikke, du kan ha sex før ekteskapet, vi har til og med nudist strender; men likevel, jeg var en del av en minoritet. Jeg var fortsatt ateist. Det var fortsatt veldig vanskelig å finne en jobb, så jeg bestemte meg for å dra tilbake til Homs for å være med min familie. Jeg er svært tett med dem, jeg trenger dem nære meg». Syria var fortsatt farlig og tøft, og etter en stund bestemte han seg for å prøve lykken i Europa, så han reiste til Tyskland. «Jeg ble plutselig fri! Folk spurte ikke om jeg var muslim eller kristen, de brød seg ikke om det. For første gang var det slik at de dypt religiøse menneskene var i mindretall. De var som de 103 i min hjemby », husker han med et smil. Så han hadde et fint og enkelt liv i Tyskland, hvor han sparte det meste av pengene. Hele tiden med ønsket om en nærstående familiegjenforening der de kunne alle arbeide og leve sammen fredelig og uten følelsen av å være i fare.
Etter 18 måneder med hardt arbeid og daglige Skype-samtaler med sine søsken, dro han tilbake til Beirut for å følge sin drøm. Han var fortsatt «ateisten», og etter å ha kjøpt masse utstyr og brukt pengene for å bygge opp sin nye butikk, oppdaget han at sine egne naboer ikke ønsket å jobbe for en ikke-religiøs fyr, til tross for at han tilbød dem betydelig lønn. Det er hvor ille det var. Loays planer falt fra hverandre og han hadde mistet sparepengene gjennom bare det å prøve å være seg selv. Da han innså dette og forsøkte å dra tilbake til Tyskland, fant han ut at han ikke fikk lov av sin egen regjering til å fortsette det han hadde startet i Europa.
For ham, imidlertid, fremstod det helt klart nå. Han måtte dra tilbake. Han fløy til Istanbul og kom seg til Izmir hvor han bodde i et hotell som kostet 50 euro per natt med løfte om en båttur til Hellas. «Hver dag fortalte smuglerne meg at jeg skulle reise i morgen, men i morgen kom aldri og jeg brukte mye penger i Tyrkia mens jeg ventet på en rimelig billettpris. Først fortalte de meg at jeg måtte betale 5.000 euro for en plass på båten, men jeg trodde ikke på det, og jeg ventet inntil et tilbud om 400 dollar ble presentert for meg. Så gikk vi til Shichena, en strand i nærheten av Izmir, der båtene seiler ut fra. »
Tyrkisk politi var imidlertid svært årvåkne, og ytterligere fem dager gikk før han var i stand til å begynne sin reise. «Den første gangen var jeg veldig redd. Jeg kan svømme og fryktet ikke for livet mitt, men ble overrasket over å se at noen av de andre passasjerene ikke engang visste hvordan de måtte feste redningsvesten. Det var denne 12 år gammel jenta der faren forsøkte å knytte henne til seg med et tau fordi hun ikke svømme – hun hadde dessuten ikke redningsvest, så jeg ga henne min. Jeg fryktet jeg ville ikke være i stand til å redde barna hvis noe skjedde », forklarer han.
Som i nesten hver reise på disse trakter, gjorde bølgene det ekstremt farlig å seile. Båten tok inn vann akkurat der barna ble plassert, og alle fikk panikk. Det var vanskelig å holde roen og skrikene fra de små var uutholdelig. På ett punkt ble de anholdt av tyrkisk politi, og ble tatt med til politiavdelingen for identifikasjon. Et par timer senere prøvde de igjen å komme inn i en annen båt, men de kunne ikke reise og måtte vente på nytt før neste dag. Den 18. august nådde Loay Chios i Hellas hvor han nå fortsatt befinner seg, nå tre og en halv måned senere, mens han venter på svar fra den greske regjeringen på asylsøknaden.
Siden ankomsten har Loay blitt en veldig viktig figur i Souda Camp. Hans dype følelse av respekt og instinktet for å hjelpe andre har gitt ham en viss status blant resten av flyktningene. Når noen har et problem, prøver Loay å løse det, og hans spesielle hjerte har berørt ikke bare hans kamerater, men også lokalbefolkningen og NGO frivillige. Han arrangerer møter med medlemmer av alle de forskjellige nasjonalitetene i teltet sitt. Han tilbereder deilige måltider og får alle til å føle seg hjemme. Han er alltid klar til å hjelpe enhver som har problemer innenfor leiren, kanskje fordi han av egen erfaring hvordan det føles å ha det tøft. Han anser ikke forskjeller som noe skremmende eller dårlig, men bare et fargerikt mønster.

Flyktninger på Chios - Carlos fra Nigeria

Skrevet av Diana Valdecantos, redigert av Thomas David Cocker. Oversatt til norsk av Anne Herlofson. Foto: Nickie Mariager-Lam.
Hvor mange ganger i livet kan du lure døden? Virkelig se døden rett inn i øynene? Carlos, en tretti år gammel nigerianer, har flere liv enn du kan telle. Som den eldste av seks brødre og søstre ble han tvunget til å forlate videregående skole for å hjelpe sine foreldre og søsken til å overleve.
Penger var nødvendig, men i byen der han kom fra, fantes ingen muligheter, så han reiste til utlandet for å søke en ny fremtid. Da var han bare 18 år gammel. En familie tok ham inn i hjemmet sitt, og han ble tilbudt mat og en seng i bytte mot tretten daglige arbeidstimer med hardt arbeid samt et løfte: Om fem år ville sjefen hans hjelpe ham å starte sin egen virksomhet, sin egen fremtid. Så Carlos nølte ikke og tilbrakte lange timer å bære tunge motorer, motorsykkel deler og svære kanner med litervis av olje som han bar på hodet.
Tiden gikk, men når de fem årene var gått, fant han til sin overraskelse ut at sjefen, med en rekke unnskyldninger, unnlot å holde løftet sitt. Carlos var fortvilet og måtte reise hjem uten verken penger eller egen virksomhet. Han hadde ikke sett familien sin i hele denne tiden, men fra det øyeblikket han kom tilbake begynte han å jobbe i bygnings bransjen for å betale for sin lille søsters universitet utgifter. Hun endte opp med en livreddende universitets grad – takket være sin brors hjelp. Situasjonen var fortsatt ganske rolig på dette punktet. Carlos likte å være sammen med sin familie på ettermiddagene – han elsket å se filmer og fotballkamper. «Jeg var fri. Jeg kunne gå hvor jeg ville, sitte ned her eller der. Jeg var avslappet ».
Det er en ting du bør vite. Carlos er ikke denne mannens virkelige navn, bare det han ønsker vi skal bruke til å fortelle hans historie. Carlos er redd for å bli funnet av flere fiender som ønsker ham død.
Som den eldste sønnen er han ikke bare ansvarlig for å hjelpe sine foreldre, men også den eneste arving til familiens landområder tilbake i Nigeria. Hans egne onkler, hans eget blod, vil at han skal forsvinne for å ta disse landområdene for seg selv.
En dag da han gikk rundt i byen,  kidnappet en gruppe maskerte menn ham, tok ham til et hus og truet med å kutte av hendene hans. Heldigvis gjorde de ikke det, men de skadet ham likevel skikkelig. Carlos trekker ermene opp for å vise de forferdelige arrene han alltid vil bære med seg som en påminnelse. «Jeg vet ikke engang hva de gjorde mot meg, jeg tror de helte noe inn i sårene for å gjøre dem enda verre» husker han. Han rømte fra denne første, livstruende opplevelsen, men han var nå veldig bekymret. Han kjente ikke hvem hans angripere egentlig var, men mistenkte at hans onkler var dem som hadde sendt dem.
For å gjøre alt ytterligere komplisert, var Boko Harams menn begynt å bevege seg sydover, og mord startet å bli en dagligdags affære. «De drepte uten grunn. Kanskje du bare gikk nedover gaten – og så skjøt de på deg. De kunne gå inn i en families hjem og halshugge hvert enkelt medlem. Noen ganger brukte de kniver, andre ganger skytevåpen. Du våknet opp om morgenen, og det kunne ligge lik strødd i gata », forklarer han. Det å holde seg i live ble mer og mer kritisk, og Carlos og naboene levde i frykt for å bli det neste vilkårlige offeret, det neste liket.
«Boko Haram betaler sine soldater enorme mengder penger. Rekruttering er enkelt fordi folk verken har jobb eller fremtid. De kjører store biler, har gode klær og regjeringen virker ikke som de prøver å løse problemet. Vi har gode folk i Nigeria, men regjeringen beskytter ikke oss », sier han.
Etter den økende uroen i landet satte Carlos ‘ far seg ned med ham og rådet ham til å flykte. «Finn en venn og bo hos ham. Du er ikke trygg her », insisterte han. Realiteten var at Carlos knapt visste om eneste sjel som var i stand til å hjelpe ham. Men til slutt møtte han endelig på litt flaks, og en venn i Lagos betalte for en billett til Istanbul og lånte ham 1.000 dollar. Han skulle prøve å skape et nytt liv for seg selv i Europa.
Når Carlos snakker om Tyrkia blir han merkbart urolig. I det øyeblikket han ankom, ble han ranet av falske politimenn. De tok alle pengene hans. «Jeg følte meg forferdelig. All fremtiden min var avhengig av disse dollarene. Hva skulle jeg gjøre? Hva kunne skje med meg? Så jeg bestemte meg for å gå til politiet, og jeg klarte ikke slutte å gråte. Jeg fikk beskjed om å slappe av, jeg ble tilbudt sigaretter, kaffe, vann, og de prøvde å roe meg ned, men det var vanskelig, jeg var i en svært vanskelig posisjon», forklarer han.
Av en eller annen uforklarlig grunn, ble politiet rørt av historien hans, og de ga ham 200 dollar som han skulle forsøke å overleve på. Han brukte disse midlene til å reise til Izmir og snakket med en smugler om sin personlige situasjon og ba om en lav pris på billetten til Hellas. Til slutt ble de enige om en pris på 150 dollar. Det som virket som en lovende avtale, ble snart vendt til en annen, livstruende opplevelse.
For båten han skulle ta plass i var knapt nok å regne for en båt. Det var bare en plast jolle med en løs motor og en padleåre. Sammen med rundt femti andre mennesker påbegynte Carlos sitt livs farligste reise, som for en mann som er oppvokst i Nigeria ikke sier så rent lite.
«For det første fantes der noen mennesker som insisterte på å røyke selv om det var barn og kvinner med pusteproblemer i midten av båten. Dette førte til at noen av de andre passasjerene begynte å klage og slåss. Været var hardt og store bølger veltet nesten jollen flere ganger. Deretter falt motoren av og forsvant i vannet sammen med den eneste padleåren de hadde. En kvinne begynte å skrike, så en annen, og det tok ikke lang tid før en stor kamp startet mellom to andre passasjerer. Barna begynte å gråte, og alle begynte å be. Jeg ba til Gud om å la meg leve, jeg trodde jeg skulle dø. Jeg kunne ikke svømme, og jeg visste at hvis vi sank ville jeg ikke overleve. »
Gjennom uregjerlige bølger og ved hjelp av bare hendene til å ro, klarte de til slutt å komme seg tilbake til den tyrkiske kysten. Hvis de hadde prøvd å fortsette, ville de sannsynligvis ikke ha klart det. Når han trådte land igjen, følte han seg reddet.
Smuglerne på land prøvde å roe dem ned og førte dem alle på en buss for at de kunne finne en ny mulighet til å reise. Men mens de kjørte gjennom Tyrkia, stoppet politiet bussen og arresterte dem alle. Carlos tilbrakte to uker i et tyrkisk fengsel uten pass (han mistet det) og knapt noen penger. Han ble foret med en liten skje med ris og en latterlig lite stykke brød med varmt vann hver dag. Han begynte å føle seg svak, og han hadde hele tiden en ubeskrivelig kløe av en uforklarlig grunn.
Da han til slutt ble løslatt, fant smuglerne et hotell for ham hvor han bodde i et par dager. Livet i Tyrkia var ikke lett. Carlos mener rasisme er et stort problem der nede. Bare det å handle noen tomater, for eksempel, ble en risikabel oppgave. «Jeg ba om en kilo og mannen i butikken ga meg de råtne tomatene. Da jeg klaget, tok han fram en kniv og prøvde å stikke meg mens han beordret meg til å forlate butikken». Endelig fikk denne nigerianeren en ny mulighet til å reise. Han var nå virkelig redd og skremt. Den første båtturen hadde vært en katastrofe og så farlig at han ikke var sikker på om han skulle prøve igjen, men han valgte likevel å forsøke.
Denne gangen ble jolla reddet av greske myndigheter og etter å ha klatret inn i redningsskøyta med et tau, hadde han endelig nådd Europa.
Dette er mindre enn ti dager siden, og siden det har Carlos bodd på Camp Souda på Chios. Han er glad og føler at han kanskje har funnet en mulighet som kan forandre livet hans. «Jeg ønsker bare å være på et sted hvor jeg kan finne ro i sinnet for en gangs skyld, og slutte å være redd. Det er alt jeg vil, å være i stand til å kunne slappe av ». Nå må Carlos vente og se om han får en ny sjanse, for å se om han er i stand til dette – å bare føle seg trygg.

Flyktninger på Chios - Mohamed Josef

 

2. desember: Mohamed Josef
Skrevet av Diana Valdecantos, redigert av Thomas David Cocker og overstat til norsk av Anne Herlofson. Foto: Nickie Mariager-Lam.

Dette er historien om en mann som betalte 500 syriske pund for å se solen i ti minutter etter måneder låst inne i et fangehull. Av sikkerhetsmessige grunner kaller vi ham Mohamed Josef.
Livet til denne unge mannen var ikke så ulikt alle andre tjue år gamle unge menn. Han forlot hjembyen for å studere økonomi ved universitetet, han likte nattklubber, jenter, fotball … «Alt var lett og enkelt. Jeg gjorde det greit på studiene, og jeg fikk en ekstrajobb på Nestlé i nærheten av Damaskus ». Som mange andre college studenter var han interessert i studentpolitikk. Han begynte å gå i demonstrasjoner og deltok i hemmelige møter der ungdommene drømte om frihet for sitt land og slutten på Bashir Al Assads æra.

Ingen er til å stole på et sted der all informasjon kan brukes mot deg og svartelister er like vanlig som at solen dukker opp om morgenen. Så de dekket til ansiktene og ble med på marsjer utenfor byen der det var lettere å gå ubemerket av det politiske politiet. Demonstrasjonene ble likevel oppdaget og fikk konsekvenser. Regjeringsagenter nølte ikke med å arrestere studenter som ble antatt å være involvert i motstandsbevegelsen.
Da krigen startet ble forholdene verre, men Mohamed var heldig og unngikk problemer for en stund. Hans største frykt var ikke bare å ende opp i en fengselscelle, men det syriske kostnadsnivået var også bekymringsfullt.
«Alt begynte å bli veldig dyrt. Jeg mistet jobben min og jeg trengte mat og et sted å bo», forklarer han. Det er derfor han spurte en nær venn som eide en restaurant om å hjelpe ham. «Jeg visste ingenting om restaurantvirksomhet, om mat; så jeg begynte å i oppvasken og gjorde den verste delen av jobben. Jeg jobbet 15 timer i døgnet for 300 syriske pund », minnes han. På slutten av dagen, med et slikt lønnsnivå, kunne han bare kjøpe sigaretter og en sandwich.
Det var også svært vanskelig å kombinere å arbeide så mange timer med studiene. Når det ble tid for eksamen, hadde han problemer med å holde tritt med sine klassekamerater. Likevel, livet var ikke så ille for Josef. Hans gode humør og personlighet gjorde at han fikk fremgang på jobben, og etter en stund økte sjefen lønnen hans og han ble i stand til å betale for en delt leilighet.
Mohameds mor, derimot, var i nød og ba sønnen å sende henne penger hver helg, så han gjorde nettopp dette i lang tid. Nesten to år var gått siden forrige gang han hadde sett henne, så en dag bestemte han seg for å besøke henne. Etter familietreffet gikk han inn i en buss for å returnere til universitet og restaurant livet. Det han ikke visste, var at hans liv akkurat da var i ferd med å bli snudd på hodet.
Nær Raqqa ble Mohamed stoppet av det politiske politiet som arresterte ham fordi det manglet et stempel i studentkortet hans. Mistenkelig nok arresterte de ham. «Jeg var ikke redd, jeg visste at jeg var student, og regnet med at alt ville ende opp med å bli en liten anekdote», sier han. Han ble sendt til tre forskjellige fengsler i løpet av 11 dager, men det var hans siste stopp, et underjordisk anlegg der hans virkelige mareritt begynte. «Jeg hadde bind for øynene og ble forhørt om Assad. De bandt meg opp i en stol, og de slo meg mens jeg prøvde å overbevise dem at jeg støttet regjeringen ». Det var bare begynnelsen.
I seks måneder ble denne 27 år gamle mannen torturert daglig. De bandt armene til veggen og politiet brukte pinner til å kveste ham. De slo ham, de brakk nesen, de kastet kaldt vann på ham og mange andre forferdelige metoder. Det politiske politiet fant nye måter å torturere på hver dag. Naken, med hendene og føttene bundet, ble han plassert i et stort bildekk der det var umulig for ham å bevege seg og hvor han ble brutalt banket opp hver dag i flere måneder.
Mohamed forklarer alt dette med en forbløffende normalitet og med ingen tegn til bitterhet, nesten som om han snakket om noen andres liv. Han ble bare foret med noen urter og oliven og fikk ikke se solen i flere måneder.
«Når du har vært slått gang nummer 2, gjør det ikke vondt, du blir vant til det. Jeg spøkte til og med med de andre fangene når torturen var over for dagen. Vi jublet som i en fotballkamp, feiret! ».
Han betalte også gode penger for en og annen sigarett og en dag spurte han sine fangevoktere om han kunne se solen. «Ja», svarte de, for 500 syriske pund. Så den dagen, den morgenen, fikk han ti minutter av lys etter måneder med mørke.
Da avhørsteknikkene ikke fungerte på Josef, ble han tilbudt en avtale. De ville la ham gå hvis fikk tak i informasjon fra andre fanger i stedet. Selv etter all denne tiden i et helvete, var ikke Mohamed villig til å svike en kamerat for sin egen skyld. Torturen deretter ble verre. I tre dager fikk han han ikke lov til å sove, og ble stadig slått.
Så en dag stoppet de å torturere ham. Han visste at det var det første skrittet til frihet. La sårene gro slik at deres grusomheter ville være helt usynlig for alle andre. Og usynlig måtte han forbli for å overleve utenfor fengselsmurene. Fordi hvis noen fant ut at han hadde vært i fengsel, vil problemer og svartelister bare gjøre det komplett umulig for ham. Det første han gjorde da han ble løslatt var å ringe sin mor.
«Mamma, det er meg, Mohamed». Hun kunne ikke tro det. «Det var første gang jeg gråt», minnes han.
Hjemkomsten hans ble feiret med en stor fest. I dagevis sov han tett inntil til sin mor. Men livet måtte fortsette, og Josef hadde nye planer for en restaurant. Heldigvis fikk han startet han en fremgangsrik restaurant og fortsatte å sende penger til sin mor. Men han var blitt redd og fryktet at han igjen kunne bli arrestert, så Mohamed begynte å tenke på flukt. «Kanskje Europa?», tenkte han.
Det eneste problemet var at han ikke hadde så mye penger. Hvor skulle han få minst 3.000 euro?
«En dag hentet min mor meg inn på rommet hennes og tok ut en liten boks. «Dette er til deg», sa hun. Da han åpnet boksen, var den full av gull. «Alle pengene jeg hadde sendt min mor hadde blitt til dette edle metallet». Nå hadde han en mulighet, og det er akkurat hva Mohamed er fortsatt på jakt etter, her på Chios.

Flyktninger på Chios - Almwuostafaa Alkthtyipe

Jeg har nettopp kommet hjem fra et 3 ukers opphold på den greske øyen Chios. Der jobbet jeg frivillig for Dråpen i Havet. Jeg ønsker å gi dere et møte med beboere i Souda-camp. De menneskene dere vil møte på min blogg i 24 dager fremover, er intervjuet av Dråpen i Havet, i forbindelse med en adventskalender de lagde ifjor. Jeg har fått tillatelse til å republisere dem på min blogg.

Skrevet av Diana Valdecantos, oversatt til norsk av Anne Herlofson. Foto: Nickie Mariager-Lam.

Du er holdt fanget i månedsvis på en gresk øy midt i Egeerhavet. Ditt liv er blitt en endeløs rekke av usikkerhet og oppstilling i kø tre ganger om dagen for å få mat. Hva gjør du? Du tenker stort – og det er akkurat hva Almwuostafaa Alkhatyipe (kalt Moustafa) gjorde.
Denne 42 år gamle syriske mannen fra Aleppo våknet opp en dag i Souda flyktningleir på Chios, med en gigantisk idé. Så stor som en Guinness Record; «Hva om jeg flytter en varebil med håret mitt?», tenkte han.
Det er en ting du må vite om Moustafa. Han er åpenbart en sterk, stor mann, men hans virkelige styrke ligger i hans uknuselige sinn. «Jeg kan oppfylle alt jeg prøver på. Jeg tror på meg selv, jeg vet at jeg kan få det til ». Med et smil i ansiktet og en konstant positiv holdning virker det lett å tro at han bare er en av de millionene av syrere som venter på å fortsette sitt liv i Europa. Men sannheten er at Moustafas verden ble knust og fullstendig ødelagt for ikke så lenge siden.
«Jeg hadde et fantastisk liv», gjentar han stadig. En god jobb for et farmasøytisk selskap, penger i banken, en bil, et stort hus der han levde med sin kone og fire barn. En 15 år gammel jente, to tvillinger på 12 og «livet mitt», lille Maria, bare 4 år gammel. «Alt var normalt. Jeg hadde fem ganger mer av alt at det jeg ønsket », forklarer han. Inntil den dagen.
På dette punktet endrer Moustafas uttrykk seg og smerten inntar øynene og stemmen hans. «Jeg gikk på jobb som alle andre dager, og da jeg kom hjem fant jeg ut at min far, min kone og mine fire barn hadde blitt drept i et angrep. Jeg mistet alt. Tjuefem år med hardt arbeid var borte i fem sekunder ». Ingen penger, ingen jobb, ingen bil, ingen familie, og ingen fremtid.
Tanken om selvmord virket som den eneste utvei. Hva var det å leve uten dem? Og her igjen, er når Moustafas eksepsjonelle styrke kom ham til unnsetning. «Jeg trodde aldri jeg skulle forlate Syria, det har aldri streifet meg. Men jeg hadde drøm om at jeg kanskje kunne starte et nytt liv, og jeg bestemte meg for å følge denne drømmen ».
Uten penger krysset han over til Tyrkia, hvor han måtte overleve uten mat eller jobb i seks måneder. Han ba smuglere om en plass i en av disse båtene som frakter tragedier langs Middelhavet. «Han (smugleren) fortalte meg, en tid etter jeg først hadde oppsøkt ham, at jeg kunne ha en billett til Europa dersom jeg førte de andre til Hellas». Så det var Moustafa, uten maritim erfaring og uten å kunne svømme, som førte an for 46 andre personer. Til ”mulighetenes land” i dårlig vær og uten redningsvest. «Jeg hadde ikke lyst til å leve med flere dårlige minner, ideen om å dø i løpet av turen syntes ikke så skremmende», sier han. Men igjen, hvordan kan du skremme en mann som har mistet alt?
Båten klarte seg, så også Moustafa. Han entret stranden på i Chios med ideen om et nytt liv i hodet – bare en uke etter at Europa hadde lukket grensene.
Fire måneder gikk og rutinene ble hans nye liv. «Du må gjøre noe annerledes, noe crazy», gjentok han til seg selv. «Hva om jeg flytter en varebil med håret mitt? Hva hvis jeg kan oppnå en Guinness World Record? ». Når han delte denne ideen så folk på ham som om han var følelsesmessig ustabil, eller hadde drukket eller kanskje bare var gal. Men du skjønner, Moustafa er ikke en som gir seg så lett. Så han snakket med den spanske NGO representanten fra SMH redningsmannskaper om å sette verdensrekord og ba om en av deres ambulanser til å prøve noe som aldri hadde blitt gjort før. De kom faktisk tilbake til ham og lånte ham en varebil. Og Moustafa, selvfølgelig, gjorde det. Han flyttet en van med hestehalen.
Det var bare det første skrittet. Moustafa begynte nå å sikte seg inn på de 12 tonns bussene som frakter flyktninger fra en leir til en annen. «Hva om?», tenkte han. Så etter å ha spurt UNHCR om tillatelse, opprant dagen for denne gigantiske drømmen.
«Jeg var nervøs, og for å være ærlig tenkte jeg: Hvor pinlig ville det ikke være hvis jeg ikke klarer det, hvis jeg ikke kan flytte den, og alle filmer det? Så tok han pusten dypt, tok seg sammen og flyttet en buss med håret. Det var en god dag.
Moustafas neste prosjekt er litt større enn en buss. Det kan fly. Han ønsker å flytte et lite fly. Og på måten han oppnår sine mål, synes det realistisk å tro at en dag vil han klare dette. Men å flytte gigantiske objekter med hodet er ikke hans primære fokus. Moustafa ønsker å få en mulighet. «Jeg trenger bare hjelp til å begynne med, jeg vil bare få mulighet ti å skape et liv igjen, en fremtid», insisterer han. «Her, på dette stedet, dør jeg sakte, litt hver dag. Noen ganger tror jeg at jeg burde dra tilbake til Syria og dø raskt i stedet ». Fordi bak masken av latter og vitser og positive vibber finnes en mann som gråter inni seg og er knust. Og han prøver virkelig hardt å å overleve i en verden han ikke forstår.