Flyktninger på Chios - Mohamed Josef

 

2. desember: Mohamed Josef
Skrevet av Diana Valdecantos, redigert av Thomas David Cocker og overstat til norsk av Anne Herlofson. Foto: Nickie Mariager-Lam.

Dette er historien om en mann som betalte 500 syriske pund for å se solen i ti minutter etter måneder låst inne i et fangehull. Av sikkerhetsmessige grunner kaller vi ham Mohamed Josef.
Livet til denne unge mannen var ikke så ulikt alle andre tjue år gamle unge menn. Han forlot hjembyen for å studere økonomi ved universitetet, han likte nattklubber, jenter, fotball … «Alt var lett og enkelt. Jeg gjorde det greit på studiene, og jeg fikk en ekstrajobb på Nestlé i nærheten av Damaskus ». Som mange andre college studenter var han interessert i studentpolitikk. Han begynte å gå i demonstrasjoner og deltok i hemmelige møter der ungdommene drømte om frihet for sitt land og slutten på Bashir Al Assads æra.

Ingen er til å stole på et sted der all informasjon kan brukes mot deg og svartelister er like vanlig som at solen dukker opp om morgenen. Så de dekket til ansiktene og ble med på marsjer utenfor byen der det var lettere å gå ubemerket av det politiske politiet. Demonstrasjonene ble likevel oppdaget og fikk konsekvenser. Regjeringsagenter nølte ikke med å arrestere studenter som ble antatt å være involvert i motstandsbevegelsen.
Da krigen startet ble forholdene verre, men Mohamed var heldig og unngikk problemer for en stund. Hans største frykt var ikke bare å ende opp i en fengselscelle, men det syriske kostnadsnivået var også bekymringsfullt.
«Alt begynte å bli veldig dyrt. Jeg mistet jobben min og jeg trengte mat og et sted å bo», forklarer han. Det er derfor han spurte en nær venn som eide en restaurant om å hjelpe ham. «Jeg visste ingenting om restaurantvirksomhet, om mat; så jeg begynte å i oppvasken og gjorde den verste delen av jobben. Jeg jobbet 15 timer i døgnet for 300 syriske pund », minnes han. På slutten av dagen, med et slikt lønnsnivå, kunne han bare kjøpe sigaretter og en sandwich.
Det var også svært vanskelig å kombinere å arbeide så mange timer med studiene. Når det ble tid for eksamen, hadde han problemer med å holde tritt med sine klassekamerater. Likevel, livet var ikke så ille for Josef. Hans gode humør og personlighet gjorde at han fikk fremgang på jobben, og etter en stund økte sjefen lønnen hans og han ble i stand til å betale for en delt leilighet.
Mohameds mor, derimot, var i nød og ba sønnen å sende henne penger hver helg, så han gjorde nettopp dette i lang tid. Nesten to år var gått siden forrige gang han hadde sett henne, så en dag bestemte han seg for å besøke henne. Etter familietreffet gikk han inn i en buss for å returnere til universitet og restaurant livet. Det han ikke visste, var at hans liv akkurat da var i ferd med å bli snudd på hodet.
Nær Raqqa ble Mohamed stoppet av det politiske politiet som arresterte ham fordi det manglet et stempel i studentkortet hans. Mistenkelig nok arresterte de ham. «Jeg var ikke redd, jeg visste at jeg var student, og regnet med at alt ville ende opp med å bli en liten anekdote», sier han. Han ble sendt til tre forskjellige fengsler i løpet av 11 dager, men det var hans siste stopp, et underjordisk anlegg der hans virkelige mareritt begynte. «Jeg hadde bind for øynene og ble forhørt om Assad. De bandt meg opp i en stol, og de slo meg mens jeg prøvde å overbevise dem at jeg støttet regjeringen ». Det var bare begynnelsen.
I seks måneder ble denne 27 år gamle mannen torturert daglig. De bandt armene til veggen og politiet brukte pinner til å kveste ham. De slo ham, de brakk nesen, de kastet kaldt vann på ham og mange andre forferdelige metoder. Det politiske politiet fant nye måter å torturere på hver dag. Naken, med hendene og føttene bundet, ble han plassert i et stort bildekk der det var umulig for ham å bevege seg og hvor han ble brutalt banket opp hver dag i flere måneder.
Mohamed forklarer alt dette med en forbløffende normalitet og med ingen tegn til bitterhet, nesten som om han snakket om noen andres liv. Han ble bare foret med noen urter og oliven og fikk ikke se solen i flere måneder.
«Når du har vært slått gang nummer 2, gjør det ikke vondt, du blir vant til det. Jeg spøkte til og med med de andre fangene når torturen var over for dagen. Vi jublet som i en fotballkamp, feiret! ».
Han betalte også gode penger for en og annen sigarett og en dag spurte han sine fangevoktere om han kunne se solen. «Ja», svarte de, for 500 syriske pund. Så den dagen, den morgenen, fikk han ti minutter av lys etter måneder med mørke.
Da avhørsteknikkene ikke fungerte på Josef, ble han tilbudt en avtale. De ville la ham gå hvis fikk tak i informasjon fra andre fanger i stedet. Selv etter all denne tiden i et helvete, var ikke Mohamed villig til å svike en kamerat for sin egen skyld. Torturen deretter ble verre. I tre dager fikk han han ikke lov til å sove, og ble stadig slått.
Så en dag stoppet de å torturere ham. Han visste at det var det første skrittet til frihet. La sårene gro slik at deres grusomheter ville være helt usynlig for alle andre. Og usynlig måtte han forbli for å overleve utenfor fengselsmurene. Fordi hvis noen fant ut at han hadde vært i fengsel, vil problemer og svartelister bare gjøre det komplett umulig for ham. Det første han gjorde da han ble løslatt var å ringe sin mor.
«Mamma, det er meg, Mohamed». Hun kunne ikke tro det. «Det var første gang jeg gråt», minnes han.
Hjemkomsten hans ble feiret med en stor fest. I dagevis sov han tett inntil til sin mor. Men livet måtte fortsette, og Josef hadde nye planer for en restaurant. Heldigvis fikk han startet han en fremgangsrik restaurant og fortsatte å sende penger til sin mor. Men han var blitt redd og fryktet at han igjen kunne bli arrestert, så Mohamed begynte å tenke på flukt. «Kanskje Europa?», tenkte han.
Det eneste problemet var at han ikke hadde så mye penger. Hvor skulle han få minst 3.000 euro?
«En dag hentet min mor meg inn på rommet hennes og tok ut en liten boks. «Dette er til deg», sa hun. Da han åpnet boksen, var den full av gull. «Alle pengene jeg hadde sendt min mor hadde blitt til dette edle metallet». Nå hadde han en mulighet, og det er akkurat hva Mohamed er fortsatt på jakt etter, her på Chios.