Flyktninger på Chios - Carlos fra Nigeria

Skrevet av Diana Valdecantos, redigert av Thomas David Cocker. Oversatt til norsk av Anne Herlofson. Foto: Nickie Mariager-Lam.
Hvor mange ganger i livet kan du lure døden? Virkelig se døden rett inn i øynene? Carlos, en tretti år gammel nigerianer, har flere liv enn du kan telle. Som den eldste av seks brødre og søstre ble han tvunget til å forlate videregående skole for å hjelpe sine foreldre og søsken til å overleve.
Penger var nødvendig, men i byen der han kom fra, fantes ingen muligheter, så han reiste til utlandet for å søke en ny fremtid. Da var han bare 18 år gammel. En familie tok ham inn i hjemmet sitt, og han ble tilbudt mat og en seng i bytte mot tretten daglige arbeidstimer med hardt arbeid samt et løfte: Om fem år ville sjefen hans hjelpe ham å starte sin egen virksomhet, sin egen fremtid. Så Carlos nølte ikke og tilbrakte lange timer å bære tunge motorer, motorsykkel deler og svære kanner med litervis av olje som han bar på hodet.
Tiden gikk, men når de fem årene var gått, fant han til sin overraskelse ut at sjefen, med en rekke unnskyldninger, unnlot å holde løftet sitt. Carlos var fortvilet og måtte reise hjem uten verken penger eller egen virksomhet. Han hadde ikke sett familien sin i hele denne tiden, men fra det øyeblikket han kom tilbake begynte han å jobbe i bygnings bransjen for å betale for sin lille søsters universitet utgifter. Hun endte opp med en livreddende universitets grad – takket være sin brors hjelp. Situasjonen var fortsatt ganske rolig på dette punktet. Carlos likte å være sammen med sin familie på ettermiddagene – han elsket å se filmer og fotballkamper. «Jeg var fri. Jeg kunne gå hvor jeg ville, sitte ned her eller der. Jeg var avslappet ».
Det er en ting du bør vite. Carlos er ikke denne mannens virkelige navn, bare det han ønsker vi skal bruke til å fortelle hans historie. Carlos er redd for å bli funnet av flere fiender som ønsker ham død.
Som den eldste sønnen er han ikke bare ansvarlig for å hjelpe sine foreldre, men også den eneste arving til familiens landområder tilbake i Nigeria. Hans egne onkler, hans eget blod, vil at han skal forsvinne for å ta disse landområdene for seg selv.
En dag da han gikk rundt i byen,  kidnappet en gruppe maskerte menn ham, tok ham til et hus og truet med å kutte av hendene hans. Heldigvis gjorde de ikke det, men de skadet ham likevel skikkelig. Carlos trekker ermene opp for å vise de forferdelige arrene han alltid vil bære med seg som en påminnelse. «Jeg vet ikke engang hva de gjorde mot meg, jeg tror de helte noe inn i sårene for å gjøre dem enda verre» husker han. Han rømte fra denne første, livstruende opplevelsen, men han var nå veldig bekymret. Han kjente ikke hvem hans angripere egentlig var, men mistenkte at hans onkler var dem som hadde sendt dem.
For å gjøre alt ytterligere komplisert, var Boko Harams menn begynt å bevege seg sydover, og mord startet å bli en dagligdags affære. «De drepte uten grunn. Kanskje du bare gikk nedover gaten – og så skjøt de på deg. De kunne gå inn i en families hjem og halshugge hvert enkelt medlem. Noen ganger brukte de kniver, andre ganger skytevåpen. Du våknet opp om morgenen, og det kunne ligge lik strødd i gata », forklarer han. Det å holde seg i live ble mer og mer kritisk, og Carlos og naboene levde i frykt for å bli det neste vilkårlige offeret, det neste liket.
«Boko Haram betaler sine soldater enorme mengder penger. Rekruttering er enkelt fordi folk verken har jobb eller fremtid. De kjører store biler, har gode klær og regjeringen virker ikke som de prøver å løse problemet. Vi har gode folk i Nigeria, men regjeringen beskytter ikke oss », sier han.
Etter den økende uroen i landet satte Carlos ‘ far seg ned med ham og rådet ham til å flykte. «Finn en venn og bo hos ham. Du er ikke trygg her », insisterte han. Realiteten var at Carlos knapt visste om eneste sjel som var i stand til å hjelpe ham. Men til slutt møtte han endelig på litt flaks, og en venn i Lagos betalte for en billett til Istanbul og lånte ham 1.000 dollar. Han skulle prøve å skape et nytt liv for seg selv i Europa.
Når Carlos snakker om Tyrkia blir han merkbart urolig. I det øyeblikket han ankom, ble han ranet av falske politimenn. De tok alle pengene hans. «Jeg følte meg forferdelig. All fremtiden min var avhengig av disse dollarene. Hva skulle jeg gjøre? Hva kunne skje med meg? Så jeg bestemte meg for å gå til politiet, og jeg klarte ikke slutte å gråte. Jeg fikk beskjed om å slappe av, jeg ble tilbudt sigaretter, kaffe, vann, og de prøvde å roe meg ned, men det var vanskelig, jeg var i en svært vanskelig posisjon», forklarer han.
Av en eller annen uforklarlig grunn, ble politiet rørt av historien hans, og de ga ham 200 dollar som han skulle forsøke å overleve på. Han brukte disse midlene til å reise til Izmir og snakket med en smugler om sin personlige situasjon og ba om en lav pris på billetten til Hellas. Til slutt ble de enige om en pris på 150 dollar. Det som virket som en lovende avtale, ble snart vendt til en annen, livstruende opplevelse.
For båten han skulle ta plass i var knapt nok å regne for en båt. Det var bare en plast jolle med en løs motor og en padleåre. Sammen med rundt femti andre mennesker påbegynte Carlos sitt livs farligste reise, som for en mann som er oppvokst i Nigeria ikke sier så rent lite.
«For det første fantes der noen mennesker som insisterte på å røyke selv om det var barn og kvinner med pusteproblemer i midten av båten. Dette førte til at noen av de andre passasjerene begynte å klage og slåss. Været var hardt og store bølger veltet nesten jollen flere ganger. Deretter falt motoren av og forsvant i vannet sammen med den eneste padleåren de hadde. En kvinne begynte å skrike, så en annen, og det tok ikke lang tid før en stor kamp startet mellom to andre passasjerer. Barna begynte å gråte, og alle begynte å be. Jeg ba til Gud om å la meg leve, jeg trodde jeg skulle dø. Jeg kunne ikke svømme, og jeg visste at hvis vi sank ville jeg ikke overleve. »
Gjennom uregjerlige bølger og ved hjelp av bare hendene til å ro, klarte de til slutt å komme seg tilbake til den tyrkiske kysten. Hvis de hadde prøvd å fortsette, ville de sannsynligvis ikke ha klart det. Når han trådte land igjen, følte han seg reddet.
Smuglerne på land prøvde å roe dem ned og førte dem alle på en buss for at de kunne finne en ny mulighet til å reise. Men mens de kjørte gjennom Tyrkia, stoppet politiet bussen og arresterte dem alle. Carlos tilbrakte to uker i et tyrkisk fengsel uten pass (han mistet det) og knapt noen penger. Han ble foret med en liten skje med ris og en latterlig lite stykke brød med varmt vann hver dag. Han begynte å føle seg svak, og han hadde hele tiden en ubeskrivelig kløe av en uforklarlig grunn.
Da han til slutt ble løslatt, fant smuglerne et hotell for ham hvor han bodde i et par dager. Livet i Tyrkia var ikke lett. Carlos mener rasisme er et stort problem der nede. Bare det å handle noen tomater, for eksempel, ble en risikabel oppgave. «Jeg ba om en kilo og mannen i butikken ga meg de råtne tomatene. Da jeg klaget, tok han fram en kniv og prøvde å stikke meg mens han beordret meg til å forlate butikken». Endelig fikk denne nigerianeren en ny mulighet til å reise. Han var nå virkelig redd og skremt. Den første båtturen hadde vært en katastrofe og så farlig at han ikke var sikker på om han skulle prøve igjen, men han valgte likevel å forsøke.
Denne gangen ble jolla reddet av greske myndigheter og etter å ha klatret inn i redningsskøyta med et tau, hadde han endelig nådd Europa.
Dette er mindre enn ti dager siden, og siden det har Carlos bodd på Camp Souda på Chios. Han er glad og føler at han kanskje har funnet en mulighet som kan forandre livet hans. «Jeg ønsker bare å være på et sted hvor jeg kan finne ro i sinnet for en gangs skyld, og slutte å være redd. Det er alt jeg vil, å være i stand til å kunne slappe av ». Nå må Carlos vente og se om han får en ny sjanse, for å se om han er i stand til dette – å bare føle seg trygg.