«Jeg kan ikke bli her lenger. Jeg kan ikke. Jeg klarer ikke tenke ordentlig, jeg er veldig sliten. Dette stedet er farlig, de stjal pengene mine, jeg var i en kamp, og jeg har ikke kunnet ta en dusj siden jeg kom hit. Jeg må komme meg herfra».
Ahmed Abed Rohman har bare vært i Souda Camp i ni dager, og hans erfaring så langt har ikke vært direkte lovende. Dette ville være forståelig under andre omstendigheter, men faktum er at denne 27 år gamle mannen ble født og oppvokst i Gaza. Hans liv har handlet om frykt så lenge han kan huske, og han finner Europa veldig forvirrende. «Jeg opplever denne ville situasjonen veldig kaotisk. Jeg får mat tre ganger om dagen, men jeg trenger ikke mat, jeg trenger bare å komme til Sverige og finne meg en jobb », forklarer han, dypt fortvilt.
Det er flere år siden denne unge palestinske mannen giftet seg med kjæresten. Hun forlot imidlertid Gaza i 2012 på jakt etter en lysere fremtid og bosatte seg i en nordlig by i Sverige, der hun ferdigstilte studiene og fant en jobb. Den 21. oktober i år forlot Ahmed landet sitt for å være sammen med kvinnen han giftet seg med, og for å flykte fra en klaustrofobisk livsstil.
«Gazastripen er et stort fengsel. Det er ingen frihet i det hele tatt, og det er sterkt begrenset hvilke ting du kan foreta deg. For eksempel: Jeg har ikke lov til å ta en kopp te med en jente. Jeg risikerer fengsel, de kan finne på å skyte meg bare for det. Vi kan ikke drikke alkohol, det er ulovlig. Hamas kontrollerer alle aspekter av våre liv. Frihet finnes ikke. Hvis du er medlem av Hamas eller du jobber for regjeringen kan man ikke engang røyke sigaretter » forklarer han.
Det er ikke bare hans egen regjering han frykter, Gaza har vært en krigssone i lang tid nå. «Vi hadde krig i 2008, så igjen i 2011, og året etter. Det er et veldig farlig sted. Bomber er veldig vanlig i min by. Jeg mistet en av mine brødre i en av disse bombenedslagene. Jeg er ikke trygg der, det er ikke trygt ».
Abed Rohman bringer opp disse to ordene stadig: Sikkerhet og frihet. En luksus livet aldri har gitt ham og grunnen til hvorfor han risikerer nettopp dette livet – for å lete etter en ny mulighet. Han uttrykker seg på en direkte og krystallklar måte, overbevist om at han har rett til, i det minste, rett til å prøve og leve uten frykt.
Ahmed begynte å jobbe så tidlig han kunne mens han gikk på skole og universitet. Dagene hans forløp tilnærmet normalt, og han avsluttet graden som radiograf uten problemer. Han arbeidet også med bygge tunnelen som forbinder Gaza med Egypt og der lastebiler fulle av mat og varer transporteres hver uke. Han liker action og romantiske filmer, og klarer ikke slutte å tenke på sin kone.
«Vi snakker sammen hver dag, hele tiden. Jeg tenker på henne hvert minutt, hvert sekund, akkurat nå », sier han mens han ser på telefonen som om hun levde inni den og at han nesten kan berøre henne. «Jeg vil ha en familie. Jeg elsker barn. Jeg kommer fra en stor familie. Jeg har elleve brødre og fire søstre. Jeg ønsker å starte min egen. Jeg trenger virkelig å møte min kone snart. Fire år er lang tid, og jeg savner henne så forferdelig », sier han.
Det er grunnen til at han betalte 3.500 dollar til den egyptiske regjeringen for å å fly til Tyrkia. Angivelig tillater tyrkiske myndigheter disse reisene to eller tre dager omtrent hvert femte år, og da Ahmed med hjelp av sin familie var i stand til å mobilisere denne anselige pengesummen, nølte han ikke med å dra.
Fra Egypt fløy han til Istanbul der han betalte ytterligere 1.800 euro for å komme seg over den greske grensen. En svært urovekkende reise som endte opp hos politiet etter å ha blitt arrestert av tyrkisk offiserer. De identifiserte ham, og han ble holdt fanget der i to dager og ble kun matet èn gang.
Men Abed Rohman var sterk i troen, og etter forhandlinger med en annen smugler kom han med på en buss til Basmena for derfra å forsøke å nå Hellas med båt. Han ble der og ventet i nesten en måned, og betalte 700 euro for denne billetten til Europa. En natt i to tiden satte han endelig seil. I en gummibåt sammen med andre 28 personer, inkludert en to måneder gammel baby, kom de seg gjennom dårlig vær og umulige bølger. Alle eiendelene falt overbord og sank i løpet av denne turen, men pass og pengene var heldigvis trygt i lommen. «Jeg var ikke redd. Jeg er en god svømmer. Og når alt kommer alt kommer jeg tross alt fra Gaza, og ingenting skremmer meg lenger. Bare Allah ».
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Jeg vurderer kommentaren din før jeg godkjenner eller avviser. Bare vær saklig og ærlig og normalt høflig. Hvis man sier noe ufordelaktig om enkeltpersoner må man forelegge bevis på påstanden.