Liyas Mickilaf og Lotfi Boumzar er som brødre. Når en av dem snakker, nikker den andre samtykkende og hvis den første slår en spøk, ler den andre velvillig. De utgjør et strålende team. Født og oppvokst i det samme lille distriktet i Alger, lærte de både å gå og snakke sammen. Familiene deres har alltid vært naboer og svært tette, så disse 28 og 26 åringene har elsket og respektert hverandre så lenge de kan huske.
De delte skole, leker og venner, og hadde et normalt, enkelt liv i Algerie. Begge begynte å jobbe for å hjelpe familiene sine da de fylte 17. Liyas fant jobb som mekaniker og Lotfi som maler. De lange arbeidsdagene og de lave lønningene er bare slik det er i dette afrikanske landet, og disse to vennene tilbrakte ungdommen med å prøve ut nye arbeids erfaringer der de var å finne. «I Algerie er korrupsjon det eneste som fungerer perfekt. Hvis du er heldig nok til å ha et medlem av familien som jobber for regjeringen, da er du trygg. Hvis ikke, glem det. Du vil ikke finne en jobb, selv om du er mer kvalifisert enn resten. Jeg kunne gå til jobbintervjuer, og de ville bare ødelegge CVén min eller ansette en ung kvinne som ikke hadde erfaring i det hele tatt ». Liyas gestikulerer livlig mens han etterligner, men med et trist smil mens Lotfi ler av vennens historie.
Begge formidler samme beskrivelsene av landet de ble født i. Et klaustrofobisk sted der det ikke finnes frihet, ingen fremtid og hvor politiet kontinuerlig trakasserer dem. «Du kan sette deg ned et sted eller bare gå på gaten, og politifolk vil komme opp til deg, spørre om identifikasjon og sjekke alle lommer på en aggressiv måte. Hele tiden. Hver dag. Du kan kjøre i bilen med søstrene dine og noen venner og de vil stoppe bilen, og be om alles ID. Selv om de etter loven kun kan be om førerens førerkort. Det er slitsomt og stressende fordi du ikke kan argumentere med dem, eller be om forklaringer – alt du kan gjøre er bare å se ydmykt ned og lukke munnen ».
Konfrontere politifolk kan være svært farlig. Begge husker den gangen da en av deres naboer kontaktet en politikommandant som ble feiret med en fest midt på natten for å klage på svært høy musikk. Han spurte bare om de kunne skru ned volumet og svaret ble voldsomt. De holdt ham innesperret i tre måneder inne i en hule i fjellet helt alene. Da han kom ut var håret, skjegget og neglene blitt lange, og, selvfølgelig, han klaget aldri igjen.
Disse to er også atleter. Liyas praktiserte kontakt karate og har deltatt på flere konkurranser og Lotfi er en ekstraordinær fotballspiller. Sporten reddet dem på en slags måte, fordi, som de forklarer, det er ikke mye en ungdom kan gjøre i Algerie. «Ingenting, det er ingenting å gjøre. Ingen aktiviteter, ingen barer eller anlegg hvor vi i det minste kan få være sammen. Det er derfor unge mennesker ender opp med å ta narkotika eller gjør dårlige valg:
Hva annet kan de gjøre hele dagen lang uten jobb eller hobbyer? Det er blitt et farlig sted, der man – kanskje for å fordrive tiden- bruker sladder og angiver virksomhet som motgift for kjedsomhet ».
Reise visum er også en svært komplisert affære og enormt vanskelig å oppnå. I mange år har de forsøkt å få tak i visum, men det har vært umulig på lovlig vis. «Bare en samurai kan klare få en person ut av Algerie. En superhelt », sier Lotfi med sitt litt tvungne smil om munnen.
Helsetjenestene er også katastrofale og ekstremt dyre. Liyas far følte seg ikke bra og hadde forferdelige smerter i magen og nyrene. Hans kamp for å få en diagnose inkluderte først en scan til 250 euro etter å ha ventet og ventet i flere dager. De fant noen nyrestein og fjernet dem, hvilket kostet dem 2.000 euro på en privat klinikk. Men smertene vedvarte, og etter nok en € 300 scan, ble det oppdaget en kreftsvulst de hadde gått glipp av første gangen. Nå trengte de 4.500 euro for å utføre den operasjonen som måtte til for å redde livet hans.
Det er en av hovedårsakene til hvorfor Liyas besluttet å dra til Europa. De trengte penger for å betale for operasjonen, og med dårlige jobbmuligheter og ingen penger, anså de det enklere å forsøke å hjelpe fra utlandet. Lotfi, på den annen side, trenger også inntekt. Som den eneste unge mannen i familien, er forsørgeransvaret hans. Europa har alltid vært i tankene deres.
En dag, etter en fotballkamp, hadde disse guttene en konflikt og snakket ikke sammen i fire måneder. «Han sentrer ikke ballen. Aldri, aldri ! », sier Liyas. «Det er fordi du ikke har noen ferdigheter i det hele tatt», svarer Lotfi mens han ler og nikker.
Ikke desto mindre, etter seksten uker uten kontakt møttes de i en butikk ved en tilfeldighet. Han overhørte at Lotfi forhørte seg om en tur til Europa, og han nølte ikke. «Jeg gikk bare bort til ham, tok ham i hånden og sluttet fred. La oss gjøre denne reisen, la oss reise sammen », sa Liyas til ham. Og det gjorde de.
De betalte hundre euro for det visumet som egentlig skulle være gratis, og 250 euro mer for å komme seg til Istanbul, men de ble bedt om mer penger hele tiden. En smugler tilbød dem passasje til Hellas den dagen de kom til Izmir for 600 euro, eller 680 med en redningsvest . De hadde ikke råd til redningsvester og de foretok båtreisen i en gummibåt, vettskremte av disse «reiseagentene» med sine store våpen, kniver og voldelige trekk. «Vi var veldig redde. Klokken var 2 om natten og været var dårlig. Bølgene kastet båten opp og ned. Det var forferdelig. Vi reiste med førti andre mennesker, inkludert familier og babyer. Det tok oss over en og en halv time å krysse den tyrkiske grensen hvor vi til slutt ble reddet av greske myndigheter. Akkurat da følte vi oss frelst, glade og frie », husker Liyas.
Dette var for to uker siden, og nå bor disse to vennene i Souda Camp. Her har de, om ikke annet, funnet en solidaritet som holder drømmene i live, og igjen, sammen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Jeg vurderer kommentaren din før jeg godkjenner eller avviser. Bare vær saklig og ærlig og normalt høflig. Hvis man sier noe ufordelaktig om enkeltpersoner må man forelegge bevis på påstanden.