Da Omar først trådte grunnen på gresk jord var han mindreårig, men han vil bli en voksen i et par uker. Men, kan alder virkelig avgjøre når du har nådd slutten av barndommen? Når er det meningen å ta på seg voksen ansvaret – og når har man nådd modenhet? Ingenting av det denne gutten har gått gjennom er ment å hende et barn. Kanskje er det derfor han ikke bare ser eldre ut, men også virker klokere enn noen annen tenåring.
Dessverre er ikke Omars historie bare hans liv forvandlet til ord, men et eksempel på hva millioner av barn har opplevd og fortsatt opplever i dette sekund, mens vi leser dette.
Denne unge syriske mannen nådde Chios den 1. oktober. Etter et besøk til legen ble han diagnostisert med post traumatisk stresslidelse (PTSD) og alvorlig depresjon. Han lider av mareritt, flashbacks, angst og panikkanfall. Krigen ødela ikke bare hans barndom, men også hans uskyld, hans mentale helse, hans håp.
Verden var ikke alltid et grusomt og nådeløst sted å leve. Det var en gang – og ikke så lenge siden – at denne 17 år gamle gutten hadde et enkelt, vanlig liv, som inkluderte skolegang, venner, spill, familie i et hus med svømmebasseng. Du skal vite om Omar at han er en utmerket svømmer, som pleide å trene tre ganger i uken, minst fem timer om dagen. Han konkurrerte rundt i hans hjemby, Aleppo og nærområdene rundt. Nå sover han ti meters avstand fra det kalde og ugjestmilde havet som representerer begynnelsen på den andre siden, døren til en annen verden, en fylt med ødeleggelse og sorg.
Og han vet godt hva som er på den andre siden av Egeerhavet. Han vet det fordi han har sett det med egne øyne og rørt det med sine egne hender. Han mistet en onkel i Aleppo og fem svært nære venner, som han fortsatt savner hver dag. Huset hans og skolen der han gikk ble ødelagt av luftangrep, og det var øyeblikk i hans hjemby da han følte seg ute av stand til å puste. Det var grensekontrollene, bombene, de dyre prisene, knappheten på mat, lukten av død overalt som fikk ham til å erkjenne at det ble utålelig. De ble tvunget til å flykte og det gjorde de i august i fjor.
Så, etter å ha betalt noen menneskesmuglere, befant han og de åtte familiemedlemmene av Omar seg ute på veien til Tyrkia, hvor de tilbrakte måneder vekslende mellom en slektnings hus og den iskalde Izmir «jungelen».
Når han minnes de dagene skjelver han fortsatt. Omar mener at Tyrkia bare er et idyllisk sted for turister. Hvis du er en flyktning er det en helt annen historie, og en veldig ubehagelig virkelighet. Vold, roping og overgrep var det eneste han opplevde der. Alt som bare forverret hans mentale tilstand og gjorde at han følte seg forlatt og glemt, som om han ikke tilhører denne verden, som om ingen brydde seg.
Ikke desto mindre, en morgen klokken ti satte de på seg redningsvest og ble fraktet ut i Egeerhavet. De klarte å komme seg til Chios stranden, og det var noen andre flyktninger som allerede var på øya som kom til unnsetning og hjalp å trekke dem i land. Det var en god dag, selv om hvert enkelt medlem av denne syriske familien var syke på det tidspunktet og trengte legehjelp.
Omar er den eldste av fire brødre og to søstre, og da faren fløy til Athen for noen uker siden på jakt etter en jobb for å overleve, ble han leder av familien, her i Souda Camp.
Naturligvis er det en utrolig krevende jobb. Han er ikke den eneste medlemmet i familien med fryktelige, invaderende traumer. De er alle nedbrutte og har også blitt diagnostisert med angstlidelser og PTSD. Nettene her er lange, smerten er dyp og det er sår, sår som ikke kan helbredes i en flyktningleir.
Omar husker ikke lenger hvordan følelsen av trygghet pleide å være. Bare å kunne lene seg tilbake og slappe av en stund. Etter å ha overlevd Aleppo og Tyrkia, opplever han Souda camp fortsatt som et ganske farlig sted, hvor alt kan skje med en familie og hvor voldelige kamper er en hyppig forekomst. Så Europa er ikke det ideelle stedet hvor menneskerettigheter og ro er så ofte forbundet med navnet. Det er fortsatt et skummelt sted der du må være på vakt, alltid.
Uavhengig av sin vanskelige situasjon og hans kompliserte dag-til-dag liv, går Omar går på skolen og lager mat hver dag for resten av flyktningene. Han har blitt en fantastisk sous chef, og nyter å hakke grønnsaker og friheten til å arbeide i et enkelt kjøkken.
Men denne gutten har en drøm som befinner seg langt fra disse komfyrene og forklærne. Han ønsker å være en student en dag, og en dag bli lege. Han gjentar denne ideen stadig og ordene ”drøm”, ”studier”, ”universitet” og ”medisin”, gir i hans munn en tydelig mening og budskap. «Vi trenger en permanent løsning, ikke dette. Vi kan ikke gå tilbake til vårt land, vi ber bare om et trygt sted og en fremtid. En sjanse til å leve, til å bli normale mennesker igjen. ».
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Jeg vurderer kommentaren din før jeg godkjenner eller avviser. Bare vær saklig og ærlig og normalt høflig. Hvis man sier noe ufordelaktig om enkeltpersoner må man forelegge bevis på påstanden.