Flyktninger på Chios - Mahmoud fra Algerie

Skrevet av Jamie Janson og foto av Nickie Mariager-Lam. Oversatt av Anne Holmen

Mahmoud har høflig akseptert vår invitasjon til å bli intervjuet på en liten cafe noen få minutters gange fra teltet sitt i Souda leiren, selv om han da krysser en grense han vanligvis foretrekker å unngå.
Øyen Chios har to virkeligheter: En er det normale, avslappede livet utenfor sesongen, på en pittoresk Gresk øy, hvor innbyggerne er fri til å hoppe på en ferje eller et fly for å komme til et annet sted de ønsker.
Den andre er en grå, dystopisk sone med piggtråd, telt flagrende i vinden og portable hytter med
UNCHR(Høykommisæren for flyktninger)-logo: Et hjørne av Europas nye flyktningeleir-skjærgård. Tiden beveger seg annerledes med en gang du kommer inn i denne verden. Beboerne blir tynget ned med lommene fulle med offisielt papirarbeide, som å være fanget i et mareritt hvor de ikke kan unnslippe en plageånd.

Mahmoud kom inn i denne verden for snart tre uker siden, klemt inni en liten båt med 43 andre håpefulle. Han er en forsiktig 19 åring med gode manerer fra Algerie, som med et smil om munnen sliter med å følge skolegutt fransken til sine intervjuere. Han går igjennom sitt tidligere liv på Facebook sammen med oss. Med sin bleke hud, brune hår og et kort skjegg, kunne han være fra hvor som helt i Europa, poseringer og selfier med sine venner på mobilen ikke noe annerledes enn de fra utallige andre tenåringer på dette kontinentet. The tidligste er et bilde av han og hans tvillingbror som småbarn i matchende blå selebukser.
Bildene avslører at hans lidenskap er fotball. Hjemme brukte han å spille hver dag og han trente hjembyens fotball-lag. Han er en dedikert Barcelona-fan.

Mahmoud forlot skolen som 15-æring og begynte å arbeide på en fast-food restaurant for å hjelpe familien økonomisk. Dessverre fikk faren en ryggskade da han var på jobb, og Mahmouds lønn var ikke nok for å understøtte familien. Han måtte finne en bedre betalt jobb. En onkel som jobber som bilmekaniker i Frankrike så ut til å kunne tilby en mulighet. Men en algerier får døra slengt i ansiktet alle steder. Tre ganger forsøkte han å få et visum til Frankrike, men uten hell. Hans valg var da enten en farefull 3-dagers ferd over Middelhavet, eller en 45 minutters tur over de Egeerhavet. Med sparepenger som moren ga han, tok Mahmoud en flytur til Istanbul, for så å reise til Izmir. Han Facebook innlegg viser han er trist etter å ha forlatt Algerie, men rolig fordi reisen har begynt.

Det tok en måned å arrangere krysningen til Hellas. I motsetning til mange andre i Souda leiren, sier Mahmoud at han ikke opplevde noe fiendskap eller overggrep i Tyrkia. Det verste var å vente i det primitive bostedet menneskesmuglerne tilbød. Ettersom det var 12 personer i et rom, måtte han sove på bare golvet, uten sengetøy. Hans kunnskaper som kokk ble nyttige, ettersom han ble gruppens kokk gjennom denne ventetiden.
De tre første forsøkene på å komme til Chios endte med at den tyrkiske kystvakt avfyrte varselskudd fpor å få båten deres til å snu. Hver gang ble han anholdt, fotografert og måtte avgi fingeravtrykk. På fjerde forsøk klarte de å komme over til Chios.

Nå deler han telt med tre andre unge algirere, en tuniser og en marokkaner. De vil alle gjerne til Tyskland, Mahmouds drøm er fortsatt å komme til Paris. Hvordan takler han livet i Souda leiren ?

Han gir tommelen opp, selv om hendene hans skjelver litt. Han kom et par dager etter det nylige angrepet fra høyre-populister, og noen har startet å drikke på nettene for å håndtere stress og frustrasjon over sitt forlengede opphold i leiren.
Dette fører til stadige kamper. Følelser kan glimte til akkurat som været. Den trette tålmodigheten i middagskøen knuses av en plutselig oppblussing av følelser, frynsete av måneder med pålagt lediggang på grunn av det nådeløse byrokratiet av Europas gjestfrihet. Alt-i-alt ser det ikke ut som om disse forhold har innvirket på hans sympatiske natur, så langt.

Vi avslutter intervjuet og går tilbake over den usynlige linjen til leiren. Med sin lyse hud ville ikke Mahmoud være mulig å skille fra de andre europeiske turistene som besøker Chios. Men det er vekten av det europeiske byråkratiet han bærer på, et nett av EU politiske forkortelser begrenser hans kroppsspråk, og får han til å føle det er ubehaglig å gå rundt i byen.
Uansett hvilken status myndighetene til slutt gir han, så er han likevel en ungt menneske som ønsker en sjanse til å jobbe hardt, utøve sin favoritt sport og få en familie, akkurat som alle andre.
Den triste ironien er at Europa har en aldrende befolkning som trenger akkurat den slags energi og entusiasme folk som Mahmoud kan tilføre et samfunn.

Den eneste trusselen han kan utgjøre, er mot motstander-laget på fotballbanen.

Flyktninger på Chios: Omar fra Syria

Skrevet av Diana Valdecantos, redigert av Jamie Janson. Oversatt til norsk av Anne Herlofson. Foto: Nickie Mariager-Lam.

Da Omar først trådte grunnen på gresk jord var han mindreårig, men han vil bli en voksen i et par uker. Men, kan alder virkelig avgjøre når du har nådd slutten av barndommen? Når er det meningen å ta på seg voksen ansvaret – og når har man nådd modenhet? Ingenting av det denne gutten har gått gjennom er ment å hende et barn. Kanskje er det derfor han ikke bare ser eldre ut, men også virker klokere enn noen annen tenåring.
Dessverre er ikke Omars historie bare hans liv forvandlet til ord, men et eksempel på hva millioner av barn har opplevd og fortsatt opplever i dette sekund, mens vi leser dette.
Denne unge syriske mannen nådde Chios den 1. oktober. Etter et besøk til legen ble han diagnostisert med post traumatisk stresslidelse (PTSD) og alvorlig depresjon. Han lider av mareritt, flashbacks, angst og panikkanfall. Krigen ødela ikke bare hans barndom, men også hans uskyld, hans mentale helse, hans håp.
Verden var ikke alltid et grusomt og nådeløst sted å leve. Det var en gang – og ikke så lenge siden – at denne 17 år gamle gutten hadde et enkelt, vanlig liv, som inkluderte skolegang, venner, spill, familie i et hus med svømmebasseng. Du skal vite om Omar at han er en utmerket svømmer, som pleide å trene tre ganger i uken, minst fem timer om dagen. Han konkurrerte rundt i hans hjemby, Aleppo og nærområdene rundt. Nå sover han ti meters avstand fra det kalde og ugjestmilde havet som representerer begynnelsen på den andre siden, døren til en annen verden, en fylt med ødeleggelse og sorg.
Og han vet godt hva som er på den andre siden av Egeerhavet. Han vet det fordi han har sett det med egne øyne og rørt det med sine egne hender. Han mistet en onkel i Aleppo og fem svært nære venner, som han fortsatt savner hver dag. Huset hans og skolen der han gikk ble ødelagt av luftangrep, og det var øyeblikk i hans hjemby da han følte seg ute av stand til å puste. Det var grensekontrollene, bombene, de dyre prisene, knappheten på mat, lukten av død overalt som fikk ham til å erkjenne at det ble utålelig. De ble tvunget til å flykte og det gjorde de i august i fjor.
Så, etter å ha betalt noen menneskesmuglere, befant han og de åtte familiemedlemmene av Omar seg ute på veien til Tyrkia, hvor de tilbrakte måneder vekslende mellom en slektnings hus og den iskalde Izmir «jungelen».
Når han minnes de dagene skjelver han fortsatt. Omar mener at Tyrkia bare er et idyllisk sted for turister. Hvis du er en flyktning er det en helt annen historie, og en veldig ubehagelig virkelighet. Vold, roping og overgrep var det eneste han opplevde der. Alt som bare forverret hans mentale tilstand og gjorde at han følte seg forlatt og glemt, som om han ikke tilhører denne verden, som om ingen brydde seg.
Ikke desto mindre, en morgen klokken ti satte de på seg redningsvest og ble fraktet ut i Egeerhavet. De klarte å komme seg til Chios stranden, og det var noen andre flyktninger som allerede var  på øya som kom til unnsetning og hjalp å trekke dem i land. Det var en god dag, selv om hvert enkelt medlem av denne syriske familien var syke på det tidspunktet og trengte legehjelp.
Omar er den eldste av fire brødre og to søstre, og da faren fløy til Athen for noen uker siden på jakt etter en jobb for å overleve, ble han leder av familien, her i Souda Camp.
Naturligvis er det en utrolig krevende jobb. Han er ikke den eneste medlemmet i familien med fryktelige, invaderende traumer. De er alle nedbrutte og har også blitt diagnostisert med angstlidelser og PTSD. Nettene her er lange, smerten er dyp og det er sår, sår som ikke kan helbredes i en flyktningleir.
Omar husker ikke lenger hvordan følelsen av trygghet pleide å være. Bare å kunne lene seg tilbake og slappe av en stund. Etter å ha overlevd Aleppo og Tyrkia, opplever han Souda camp fortsatt som et ganske farlig sted, hvor alt kan skje med en familie og hvor voldelige kamper er en hyppig forekomst. Så Europa er ikke det ideelle stedet hvor menneskerettigheter og ro er så ofte forbundet med navnet. Det er fortsatt et skummelt sted der du må være på vakt, alltid.
Uavhengig av sin vanskelige situasjon og hans kompliserte dag-til-dag liv, går Omar går på skolen og lager mat hver dag for resten av flyktningene. Han har blitt en fantastisk sous chef, og nyter å hakke grønnsaker og friheten til å arbeide i et enkelt kjøkken.
Men denne gutten har en drøm som befinner seg langt fra disse komfyrene og forklærne. Han ønsker å være en student en dag, og en dag bli lege. Han gjentar denne ideen stadig og ordene ”drøm”, ”studier”, ”universitet” og ”medisin”, gir i hans munn en tydelig mening og budskap. «Vi trenger en permanent løsning, ikke dette. Vi kan ikke gå tilbake til vårt land, vi ber bare om et trygt sted og en fremtid. En sjanse til å leve, til å bli normale mennesker igjen. ».

Flyktninger på Chios - Nihal og Rimas fra Syria

Tekst av Jamie Janson, oversatt av Anne Herlofson og foto av Nickie Mariager-Lam


Den uklare prosesjonen av en pjuskete menneskemasse passeres av et kamera om bord på et tyrkisk kystvaktskip. Den tyrkiske nyhetsartikkelen kunngjør at de har blitt reddet fra å drukne i Egeerhavet i hendene på menneskesmuglere. Som videoen av flyktningene spiller på Husseins, vår tolks mobiltelefon, påpeker han en flekk av rosa som bæres forbi: Rimas, et 18 måneder gammelt barn.

Hun sitter overfor oss nå på sin mors fang i en havne kafé på Chios, de store, mørke brune øynene veksler mellom alvoret de voksne bærer rundt henne og en tallerken med chips på bordet. Hun er fortsatt kledd i de samme klærne som i TV-nyhets klippet, med tillegg av noen leopard bamse tøfler.
Hennes mor, Nihal, 26 år gammel, husker den kvelden litt annerledes. Det var hennes sjette forsøk på å flykte fra et sønderknust Syria til sikkerheten i Europa, via Tyrkia, i en overbefolket båt. Hver gang var «forferdelig» og «ubeskrivelig». Nå forteller hun at det tyrkiske mannskapet målbevisst forsøkt å senke jollen deres ved å få den ut av balanse ved hjelp av bølgene og skyte plastkuler inn i gummi sidene. Hun klemte sin lille datter og trodde de var i ferd med å dø. Den delen av ”å redde en båt” kom ikke helt frem i nyhetsinnslaget.

Nihal hadde kanskje et liv nærmere oss enn mange av de tusenvis av andre mennesker som nå er fanget i kalde flyktningleire rundt om i Europa. Dette er én som aldri ville ha drømt om å dra på jakt etter et bedre liv i et annet land ettersom hun vokste opp i et komfortabelt hjem i Damaskus, omgitt av kjærlighet av en nær familie. Hun gikk på  universitet og studerte arabisk og litteratur, og befant seg i et lykkelig ekteskap.

I det Nihal minnes sitt tidligere liv, lar hun blikket vandre ut over Chios havn. Åsene i Tyrkia er synlige i horisonten. Så kom krigen, hennes tre søstre og to brødre ble spredt til Saudi-Arabia, Tyskland og Sverige, og hennes foreldre ble holdt igjen, fanget i en by styrt av ISIS. Den siste muligheten for et normalt liv for Nihal endte den dagen, for fire måneder siden, da hennes 34 år gamle ektemann forsvant. Hun var da to måneder gravid med sitt andre barn.
Som så mange andre hustruer ble hun sittende igjen med ingenting, men gjennom ryktene og muren av taushet fra det syriske regimet, ble hun fortalt alt fra at ingen visste hvor han var, at han ville bli løslatt en dag, at han var død. Hun bestemte seg for å flykte fra landet mens hun fortsatt kunne. På et regime sjekkpunkt mellom byene ble hun tatt ut av bussen med rundt 20 andre kvinner, anholdt i 14 timer og nesten henrettet, mistenkt for planlegging for å delta i en militant opposisjonsgruppe. Bare en bestikkelse fra bussjåføren overtalte soldatene å slippe passasjerene for å fortsette sin reise.

Ved hjelp av slektninger, som anbefalte en pålitelig menneskesmugler, kom Nihal og Rimas seg ut av Syria og til havnen i Izmir. Nihals vanligvis så milde ansikt mørkner av erindringen av hennes tid i Tyrkia. Hun måtte bo i ussel ‘jungel’ – flyktningleir som består av åpent tak, falleferdige bygninger, forholdene var kun ørlite bedre enn å bo på gaten. Som gravid kvinne, som reiser alene med et lite barn, ble hun gitt dårligere mat og hånet for å være flyktning. Hun ble arrestert flere ganger. Ved en anledning fikk hun magesmerter, men fikk ingen medisinsk hjelp. Forferdet av motgang og ydmykelser, ga hun nesten opp for å vende tilbake til Syria. Men, en melding som nådde henne fra hennes foreldre, fortalte at hun var i fare, og vil bli drept av regimet hvis hun kom hjem.

I tillegg til de umenneskelige forholdene, lå stresset med å finne en smugler for å ta dem over det røffe Egeerhavet og over til den greske øya Chios. Foret med de vanlige løgnene om en trygg, behagelig overfart i en yacht, befant Nihal seg krypende ned strendene om natten, tvunget til å holde Rimas stille av frykt for å bli oppdaget av tyrkisk politi. Vassende midje-dypt ut i det mørke havet, og bli trykket opp i overfylte joller – hele tiden livredd for å abortere. Til slutt, på hennes sjette forsøk greide de å unngå Kystvakten og nå lengtet de etter sikkerheten til Chios.
Lille Rimas er rask til å smile til oss mens vi diskutere disse erfaringene, men hun er mer interessert i å få hendene i en ny chips enn i disse flittige frivilliges skriblende notater. Det virker utenkelig at dette barnet har gått gjennom så mye unødvendig traumer. Ingen, ved sine fulle fem, våkner opp og går på jobb om morgenen med hensikt å traumatisere et barn. Likevel er det det dèt tusenvis av europeiske politikere og byråkrater gjorde mot Rimas, med sine skitne menneskehandels avtaler med Tyrkia, hele kontinentets sikkerhetsinfrastruktur og den motvillige humanismen.
I likhet med millioner av andre som flykter fra forfølgelse og krig (ofte helt eller delvis forårsaket av våre regjeringer), og de tusener som ikke overlever sine reiser over Egeerhavet og Middelhavet, har Rimas blitt sviktet av Europa. Europa, som i kjølvannet av flyktningkriser av den andre verdenskrig, lovet å aldri forlate de som flykter til våre grenser fra «en velbegrunnet frykt for forfølgelse».
Rimas begynner å bli utålmodig med skravlingen fra de voksne, og nærmer seg slutten av tallerkenen med chips, så det er på tide å avslutte intervjuet. Forhåpentligvis her hun for ung til å bli merket av sine erfaringer så langt i livet. Nihal, på sin side, bekymrer seg stadig over sin usikre fremtid, men drømmer om et liv i Canada. Hun håper at en dag kan hennes mann, hvis han fortsatt er i live, bli med henne dit, og at de kan sammen gi Rimas og hennes andre barn som snart ankommer, et trygt, sikkert familieliv  – som alle barn fortjener.
(Merk, folks navn og noen mindre detaljer har blitt endret for å beskytte deres identitet.)

Flyktninger på Chios - Teba fra Syria

Skrevet av Diana Valdecantos, oversatt av Anne Herlofson. Foto: Nickie Mariager-Lam

Teba er redd for natten for første gang i sitt liv. Noen ganger holder hun seg våken og bare venter på soloppgangen. Teller timene til dagslyset vil bringe henne fred og sikkerhet.

Hun har bodd i Souda i nesten to uker og de mange slåsskampene om natten, ropingen, rottene, gate hundene og muligheten for å bli angrepet av fascister, tillater henne ikke å slappe av. Hun deler det kalde teltet med sine to små barn, seks og åtte år gamle. Selv om hennes eksistens de siste fire årene har vært et utrolig mareritt, opplever hun denne greske flyktningeleiren veldig truende når solen går ned.

– Når vi hører de høye, sinte stemmene, slagene, trykker vi oss sammen i en liten familie klynge. Vi blir ett legeme, én person og vi må bare vente til det er over. Jeg er ikke vant til dette. Jeg har aldri måttet leve i et slikt sted », forklarer hun.

Denne 42 år gamle syriske kvinnen har et vakkert smil og et par triste og trette øyne. Hun beveger hendene hele tiden for å beskrive sine erfaringer med tydelighet og ro. Hun har hatt et krevende liv, men har bevart troen på en vei ut av vanskelighetene.

Teba fødte åtte barn og levde et enkelt liv i Aleppo, der hennes mann jobbet i et bensin og oljeselskap. Hun hadde et stort hus, fult av bekvemmeligheter, i et hyggelig nabolag hvor hennes barn vokste opp i et godt miljø. De gikk på skolen, lekte med venner og var bare opptatte med å være barn. Hun så etter dem alle, handlet inn, tilberedte måltidene – en normal familie i en normal by. Så, med ett startet krigen, og hun ble tvunget til å legge bak seg alt hun noensinne hadde kjent.

Tyrkia fremsto å være et fornuftig alternativ som et midlertidig sikkert sted. Hele familien reiste av gårde til Istanbul, med hjelp av betydelige beløp betalt inn til smuglere. I løpet av denne perioden forsvant Tebas mann plutselig. Hun vet ikke hva som skjedde med ham, eller om i det hele tatt fortsatt er i live, bare at en dag kom han aldri tilbake. Denne unge moren kunne ikke engang sørge ordentlig. Det var ikke tid for tårer eller tristhet. Hennes åtte barn trengte henne sterk og robust, og det var knapt med penger. Teba improviserte et liv i Tyrkia, der hun bodde i en leir i et halvt år.

En måned gikk innen en forferdelig nyhet nådde dem. Hennes fantastiske og komfortable hus, sammen med store deler av nabolaget hennes, var ødelagt av et luftangrep. Alle hennes eiendeler, alle hennes minner ble brent til aske i en løpet av sekunder. Hun tar en lang pause før hun beskriver hvordan hun følte seg da hun fant ut dette, og sukker;

«Fra der jeg kommer fra, hvis du mister huset ditt har du ingenting. Du har ikke bare mistet huset ditt, men også landet ditt, nasjonen din, hjemlandet ditt », erklærer hun stille.
På tross av sin nye situasjon, og etter å ha overlevd de tøffe forholdene i den tyrkiske leiren, fant hun en jobb i et hotell i Istanbul,. Hun var tvunget til å jobbe lange timer i restauranten og i tillegg ta på seg sy-jobber for å betale for mat og tak over hodet. Fire av hennes barn betalte 2000 dollar for å få være med i en av disse båtene som seilte til Europa i fjor. De venter nå på henne i Danmark. De to eldste er fortsatt i Tyrkia, og venter på en sjanse til å krysse Egeerhavet. Hennes to yngste sønner har aldri forlatt hennes side.

«Jeg hadde en svært vanskelig tid. Jeg kunne ikke alene ta godt vare på barna. Jeg måtte jobbe for å overleve og kunne ikke betale for en skikkelig skole, så de små tilbrakte sine dager drivende i gatene i Istanbul », forklarer hun. Situasjonen ble etterhvert så vanskelig at Teba trodde hennes beste alternativ var å vende tilbake til Aleppo. Og det gjorde hun.

Da hun kom dit, hadde alt forandret seg. Det sønderrevne huset hennes hadde bare ett noenlunde brukbart rom igjen, men fremdeles prøvde hun desperat å gjenoppbygge huset og forsegle vinduene. «Det var nytteløst. Bombene kunne når som helst ødelegge alt igjen, og jeg hadde ikke penger. Butikker stengte hver dag, markedene forsvant og kontrollpostene gjorde det stadig vanskeligere å bevege seg rundt i Aleppo » forteller hun. Så, etter en stund besluttet hun, nok en gang, å reise til Tyrkia.
Denne gangen bodde hun hos noen slektninger og sparte pengene hun trengte for tre billetter til Europa: nøyaktig 1000 dollar. Men å være alene med to små barn, uten mann eller eldre sønner for å beskytte henne, var en perfekt mulighet for smuglere å dra nytte av situasjonen. De løy til henne flere ganger, hun ble fortalt at hun ville reise trygt i en yacht, men da hun kom på stranden fant hun bare gamle og utrygge båter – gang på gang. Teba har satt seil for Hellas bokstavelig talt et dusin ganger – Tolv ganger gikk hun opp i en båt med sine to sønner, og tolv ganger ble hun mottatt av den tyrkiske kystvakten og sendt tilbake.
«Mot slutten bare skrek jeg til dem at de skulle la meg passere. At jeg er en fredelig kvinne som arbeider for å kunne forenes med familien min », sier hun. Jeg fortalte dem at jeg ikke ville gi meg før jeg setter foten i Europa. Jeg ble nesten en kjendis, polititjenestemennene kjente meg, de tok fingeravtrykkene mine 14 ganger, mens de på sin side insisterte på at de reddet livet mitt fordi båtene kunne synke på veien ».
Og faktisk er det en ekstremt farlig reise, og de små guttene hennes ønsket ikke å reise lenger. De kunne ikke svømme og ble skremte av bølgene og av å være i midten av havet om natten. Teba måtte overbevise dem, med en mors overtalelsesevne, at det var best for dem. At resten av familien ventet på den andre siden.

Og så en dag hadde de flaks, og de ble reddet av greske myndigheter. Endelig, etter måneder med intet lys i enden av tunnelen, kunne de gå i land i Europa.


Teba og hennes spredte familie står fortsatt overfor mange vanskeligheter, men hun håper hennes spesielle situasjon vil gjøre det lettere for henne å komme til Danmark for å gjenoppbygge livet som ble stjålet fra dem flere år siden. Hun ber om forståelse og empati fra EU. Tross alt, hva annet kan hun gjøre? Hvor skal hun begynne å leve igjen om ikke i Danmark med familien sin?

Hennes sunne fornuft er urokkelig, så også smilet hennes og latteren av hennes to små «livvakter», som sliter med å forstå hvorfor de ikke kan vokse opp med resten av sine søsken.

Flyktninger på Chios: Liyas Mickilaf og Lotfi Boumzar

Skrevet av Diana Valdecantos, oversatt til norsk av Anne Herlofson. Foto: Nickie Mariager-Lam

Liyas Mickilaf og Lotfi Boumzar er som brødre. Når en av dem snakker, nikker den andre samtykkende og hvis den første slår en spøk, ler den andre velvillig. De utgjør et strålende team. Født og oppvokst i det samme lille distriktet i Alger, lærte de både å gå og snakke sammen. Familiene deres har alltid vært naboer og svært tette, så disse 28 og 26 åringene har elsket og respektert hverandre så lenge de kan huske.

De delte skole, leker og venner, og hadde et normalt, enkelt liv i Algerie. Begge begynte å jobbe for å hjelpe familiene sine da de fylte 17. Liyas fant jobb som mekaniker og Lotfi som maler. De lange arbeidsdagene og de lave lønningene er bare slik det er i dette afrikanske landet, og disse to vennene tilbrakte ungdommen med å prøve ut nye arbeids erfaringer der de var å finne. «I Algerie er korrupsjon det eneste som fungerer perfekt. Hvis du er heldig nok til å ha et medlem av familien som jobber for regjeringen, da er du trygg. Hvis ikke, glem det. Du vil ikke finne en jobb, selv om du er mer kvalifisert enn resten. Jeg kunne gå til jobbintervjuer, og de ville bare ødelegge CVén min eller ansette en ung kvinne som ikke hadde erfaring i det hele tatt ». Liyas gestikulerer livlig mens han etterligner, men med et trist smil mens Lotfi ler av vennens historie.
Begge formidler samme beskrivelsene av landet de ble født i. Et klaustrofobisk sted der det ikke finnes frihet, ingen fremtid og hvor politiet kontinuerlig trakasserer dem. «Du kan sette deg ned et sted eller bare gå på gaten, og politifolk vil komme opp til deg, spørre om  identifikasjon og sjekke alle lommer på en aggressiv måte. Hele tiden. Hver dag. Du kan kjøre i bilen med søstrene dine og noen venner og de vil stoppe bilen, og be om alles ID. Selv om de etter loven kun kan be om førerens førerkort. Det er slitsomt og stressende fordi du ikke kan argumentere med dem, eller be om forklaringer – alt du kan gjøre er bare å se ydmykt ned og lukke munnen ».
Konfrontere politifolk kan være svært farlig. Begge husker den gangen da en av deres naboer kontaktet en politikommandant som ble feiret med en fest midt på natten for å klage på svært høy musikk. Han spurte bare om de kunne skru ned volumet og svaret ble voldsomt. De holdt ham innesperret i tre måneder inne i en hule i fjellet helt alene. Da han kom ut var håret, skjegget og neglene blitt lange, og, selvfølgelig, han klaget aldri igjen.

Disse to er også atleter. Liyas praktiserte kontakt karate og har deltatt på flere konkurranser og Lotfi er en ekstraordinær fotballspiller. Sporten reddet dem på en slags måte, fordi, som de forklarer, det er ikke mye en ungdom kan gjøre i Algerie. «Ingenting, det er ingenting å gjøre. Ingen aktiviteter, ingen barer eller anlegg hvor vi i det minste kan få være sammen. Det er derfor unge mennesker ender opp med å ta narkotika eller gjør dårlige valg:

Hva annet kan de gjøre hele dagen lang uten jobb eller hobbyer? Det er blitt et farlig sted, der man – kanskje for å fordrive tiden- bruker sladder og angiver virksomhet som motgift for kjedsomhet ».
Reise visum er også en svært komplisert affære og enormt vanskelig å oppnå. I mange år har de forsøkt å få tak i visum, men det har vært umulig på lovlig vis. «Bare en samurai kan klare få en person ut av Algerie. En superhelt », sier Lotfi med sitt litt tvungne smil om munnen.

Helsetjenestene er også katastrofale og ekstremt dyre. Liyas far følte seg ikke bra og hadde forferdelige smerter i magen og nyrene. Hans kamp for å få en diagnose inkluderte først en scan til 250 euro etter å ha ventet og ventet i flere dager. De fant noen nyrestein og fjernet dem, hvilket kostet dem 2.000 euro på en privat klinikk. Men smertene vedvarte, og etter nok en € 300 scan, ble det oppdaget en kreftsvulst de hadde gått glipp av første gangen. Nå trengte de 4.500 euro for å utføre den operasjonen som måtte til for å redde livet hans.

Det er en av hovedårsakene til hvorfor Liyas besluttet å dra til Europa. De trengte penger for å betale for operasjonen, og med dårlige jobbmuligheter og ingen penger, anså de det enklere å forsøke å hjelpe fra utlandet. Lotfi, på den annen side, trenger også inntekt. Som den eneste unge mannen i familien, er forsørgeransvaret hans. Europa har alltid vært i tankene deres.
En dag, etter en fotballkamp, hadde disse guttene en konflikt og snakket ikke sammen i fire måneder. «Han sentrer ikke ballen. Aldri, aldri ! », sier Liyas. «Det er fordi du ikke har noen ferdigheter i det hele tatt», svarer Lotfi mens han ler og nikker.
Ikke desto mindre, etter seksten uker uten kontakt møttes de i en butikk ved en tilfeldighet. Han overhørte at Lotfi forhørte seg om en tur til Europa, og han nølte ikke. «Jeg gikk bare bort til ham, tok ham i hånden og sluttet fred. La oss gjøre denne reisen, la oss reise sammen », sa Liyas til ham. Og det gjorde de.
De betalte hundre euro for det visumet som egentlig skulle være gratis, og 250 euro mer for å komme seg til Istanbul, men de ble bedt om mer penger hele tiden. En smugler tilbød dem passasje til Hellas den dagen de kom til Izmir for 600 euro, eller 680 med en redningsvest . De hadde ikke råd til redningsvester og de foretok båtreisen i en gummibåt, vettskremte av disse «reiseagentene» med sine store våpen, kniver og voldelige trekk. «Vi var veldig redde. Klokken var 2 om natten og været var dårlig. Bølgene kastet båten opp og ned. Det var forferdelig. Vi reiste med førti andre mennesker, inkludert familier og babyer. Det tok oss over en og en halv time å krysse den tyrkiske grensen hvor vi til slutt ble reddet av greske myndigheter. Akkurat da følte vi oss frelst, glade og frie », husker Liyas.
Dette var for to uker siden, og nå bor disse to vennene i Souda Camp. Her har de, om ikke annet, funnet en solidaritet som holder drømmene i live, og igjen, sammen.

Flyktninger på Chios - Ahmed fra Gaza

Skrevet av Diana Valdecantos, oversatt til norsk av Anne Herlofson. Foto: Nickie Mariager-Lam

«Jeg kan ikke bli her lenger. Jeg kan ikke. Jeg klarer ikke tenke ordentlig, jeg er veldig sliten. Dette stedet er farlig, de stjal pengene mine, jeg var i en kamp, og jeg har ikke kunnet ta en dusj siden jeg kom hit. Jeg må komme meg herfra».

Ahmed Abed Rohman har bare vært i Souda Camp i ni dager, og hans erfaring så langt har ikke vært direkte lovende. Dette ville være forståelig under andre omstendigheter, men faktum er at denne 27 år gamle mannen ble født og oppvokst i Gaza. Hans liv har handlet om frykt så lenge han kan huske, og han finner Europa veldig forvirrende. «Jeg opplever denne ville situasjonen veldig kaotisk. Jeg får mat tre ganger om dagen, men jeg trenger ikke mat, jeg trenger bare å komme til Sverige og finne meg en jobb », forklarer han, dypt fortvilt.
Det er flere år siden denne unge palestinske mannen giftet seg med kjæresten. Hun forlot imidlertid Gaza i 2012 på jakt etter en lysere fremtid og bosatte seg i en nordlig by i Sverige, der hun ferdigstilte studiene og fant en jobb. Den 21. oktober i år forlot Ahmed landet sitt for å være sammen med kvinnen han giftet seg med, og for å flykte fra en klaustrofobisk livsstil.
«Gazastripen er et stort fengsel. Det er ingen frihet i det hele tatt, og det er sterkt begrenset hvilke ting du kan foreta deg. For eksempel: Jeg har ikke lov til å ta en kopp te med en jente. Jeg risikerer fengsel, de kan finne på å skyte meg bare for det. Vi kan ikke drikke alkohol, det er ulovlig. Hamas kontrollerer alle aspekter av våre liv. Frihet finnes ikke. Hvis du er medlem av Hamas eller du jobber for regjeringen kan man ikke engang røyke sigaretter » forklarer han.
Det er ikke bare hans egen regjering han frykter, Gaza har vært en krigssone i lang tid nå. «Vi hadde krig i 2008, så igjen i 2011, og året etter. Det er et veldig farlig sted. Bomber er veldig vanlig i min by. Jeg mistet en av mine brødre i en av disse bombenedslagene. Jeg er ikke trygg der, det er ikke trygt ».
Abed Rohman bringer opp disse to ordene stadig: Sikkerhet og frihet. En luksus livet aldri har gitt ham og grunnen til hvorfor han risikerer nettopp dette livet – for å lete etter en ny mulighet. Han uttrykker seg på en direkte og krystallklar måte, overbevist om at han har rett til, i det minste, rett til å prøve og leve uten frykt.
Ahmed begynte å jobbe så tidlig han kunne mens han gikk på skole og universitet. Dagene hans forløp tilnærmet normalt, og han avsluttet graden som radiograf uten problemer. Han arbeidet også med bygge tunnelen som forbinder Gaza med Egypt og der lastebiler fulle av mat og varer transporteres hver uke. Han liker action og romantiske filmer, og klarer ikke slutte å tenke på sin kone.
«Vi snakker sammen hver dag, hele tiden. Jeg tenker på henne hvert minutt, hvert sekund, akkurat nå », sier han mens han ser på telefonen som om hun levde inni den og at han nesten kan berøre henne. «Jeg vil ha en familie. Jeg elsker barn. Jeg kommer fra en stor familie. Jeg har elleve brødre og fire søstre. Jeg ønsker å starte min egen. Jeg trenger virkelig å møte min kone snart. Fire år er lang tid, og jeg savner henne så forferdelig », sier han.
Det er grunnen til at han betalte 3.500 dollar til den egyptiske regjeringen for å å fly til Tyrkia. Angivelig tillater tyrkiske myndigheter disse reisene to eller tre dager omtrent hvert femte år, og da Ahmed med hjelp av sin familie var i stand til å mobilisere denne anselige pengesummen, nølte han ikke med å dra.
Fra Egypt fløy han til Istanbul der han betalte ytterligere 1.800 euro for å komme seg over den greske grensen. En svært urovekkende reise som endte opp hos politiet etter å ha blitt arrestert av tyrkisk offiserer. De identifiserte ham, og han ble holdt fanget der i to dager og ble kun matet èn gang.
Men Abed Rohman var sterk i troen, og etter forhandlinger med en annen smugler kom han med på en buss til Basmena for derfra å forsøke å nå Hellas med båt. Han ble der og ventet i nesten en måned, og betalte 700 euro for denne billetten til Europa. En natt i to tiden satte han endelig seil. I en gummibåt sammen med andre 28 personer, inkludert en to måneder gammel baby, kom de seg gjennom dårlig vær og umulige bølger. Alle eiendelene falt overbord og sank i løpet av denne turen, men pass og pengene var heldigvis trygt i lommen. «Jeg var ikke redd. Jeg er en god svømmer. Og når alt kommer alt kommer jeg tross alt fra Gaza, og ingenting skremmer meg lenger. Bare Allah ».

Flyktninger på Chios - Loay fra Libanon

Skrevet av Diana Valdecantos, oversatt til norsk av Anne Herlofson. Foto: Nickie Mariager-Lam
For ikke så veldig lenge siden bodde Loay i Tyskland i nesten to år. Han jobbet som dekoratør og tjente mer enn 3.000 euro pr måned. Men denne 27 år gamle libaneseren savnet familien sin og dro tilbake til landet sitt for å starte sin egen virksomhet og være sammen med dem. Nå er han fanget i Souda Camp og venter på å få dra tilbake til det europeiske eventyret som, slik det virker nå, han nok aldri burde forlatt.

Loays liv har aldri vært lett. Hans søte smil og rolige temperament hjelper ham å akseptere sin skjebne med et fredelig sinn. «Min far har alltid rådet meg til å bruke hodet, til å tenke og reflektere før du handler», forklarer han. Og det gjør han. Kanskje det er på grunn av hans bakgrunn som ateist i et muslimsk land, som ga ham et bredere livsperspektiv og en sterk følelse av respekt. Han ble født i Homms, Syria, der han levde i de første tjue årene av sitt liv. Men han fikk aldri syrisk statsborgerskap fordi foreldrene var libanesiske. ”Misfit” ble hans virkelighet. Ikke bare fordi mennesker fra Libanon er lette å identifisere på grunn av sin aksent som anses å være for myk og de blir ofte anklaget for å være homofile. Også fordi man som en ikke-religiøs person har drastisk reduserte muligheter i hvert eneste aspekt av hverdagen.
For eksempel, bare en enkel rutine som å få et id-kort ble umulig. Ingen religion, ingen identitet. Han fikk ikke lov til å jobbe, eller gifte seg med verken kristne eller muslimer. Religion i området er svært kontroversielt, og i Syria er det slik at muslimer arbeider med muslimer og kristne med kristne. Det finnes ingen andre alternativer – å blande mellom religioner er ikke vanlig i Syria, og Loay følte seg utenfor hele livet. «Det var 103 ateister i min by, og jeg var en av dem. Trolig fantes der flere, men de vil ikke innrømme det for å unngå problemer. De møtte meg med  ‘hey atheist!’ da de så meg og kritiserte livsstilen min. De fortalte meg at jeg ikke kunne drikke alkohol eller møte jenter jeg ikke skulle gifte meg med, og at jeg kunne ikke snakke fritt om religion eller mange andre emner», minnes han.
Da han fylte 15 år, kombinerte han skole og jobbet hardt som læring i en dekorasjons butikk. «Mine fire brødre og jeg måtte jobbe for å hjelpe våre foreldre. Dagen bestod av et non-stop løp fra familiens hus til skolen, fra skolen til jobb og tilbake igjen for å sove med min familie », forteller han. Ettersom han vokste opp ble livssynet et stadig mer alvorlig problem, til og med farlig. «Folk ville ikke ansette meg eller være venner med meg, de blokkerte meg til og med på Facebook når de fant ut at jeg var ateist. Det var veldig vanskelig og trist. Jeg måtte også være svært forsiktig med jenter, livet mitt stod på spill. Familiene til noen av vennene mine truet med å drepe meg hvis jeg kom nær dem, og jeg var alltid litt redd », innrømmer han. Etter noen år med å kombinere skole og arbeid, fikk han sparken og var ikke i stand til å finne en annen jobb, så han bestemte seg for å besøke landet som passet hans tilsa at han kom fra. For første gang i sitt 20 årige liv, satte Loay foten i Beirut. «Det var bra. Det er en annen kultur for frihet i Libanon, men kanskje ikke så forskjellig heller når det kommer til stykket. Du kan drikke, du kan ha sex før ekteskapet, vi har til og med nudist strender; men likevel, jeg var en del av en minoritet. Jeg var fortsatt ateist. Det var fortsatt veldig vanskelig å finne en jobb, så jeg bestemte meg for å dra tilbake til Homs for å være med min familie. Jeg er svært tett med dem, jeg trenger dem nære meg». Syria var fortsatt farlig og tøft, og etter en stund bestemte han seg for å prøve lykken i Europa, så han reiste til Tyskland. «Jeg ble plutselig fri! Folk spurte ikke om jeg var muslim eller kristen, de brød seg ikke om det. For første gang var det slik at de dypt religiøse menneskene var i mindretall. De var som de 103 i min hjemby », husker han med et smil. Så han hadde et fint og enkelt liv i Tyskland, hvor han sparte det meste av pengene. Hele tiden med ønsket om en nærstående familiegjenforening der de kunne alle arbeide og leve sammen fredelig og uten følelsen av å være i fare.
Etter 18 måneder med hardt arbeid og daglige Skype-samtaler med sine søsken, dro han tilbake til Beirut for å følge sin drøm. Han var fortsatt «ateisten», og etter å ha kjøpt masse utstyr og brukt pengene for å bygge opp sin nye butikk, oppdaget han at sine egne naboer ikke ønsket å jobbe for en ikke-religiøs fyr, til tross for at han tilbød dem betydelig lønn. Det er hvor ille det var. Loays planer falt fra hverandre og han hadde mistet sparepengene gjennom bare det å prøve å være seg selv. Da han innså dette og forsøkte å dra tilbake til Tyskland, fant han ut at han ikke fikk lov av sin egen regjering til å fortsette det han hadde startet i Europa.
For ham, imidlertid, fremstod det helt klart nå. Han måtte dra tilbake. Han fløy til Istanbul og kom seg til Izmir hvor han bodde i et hotell som kostet 50 euro per natt med løfte om en båttur til Hellas. «Hver dag fortalte smuglerne meg at jeg skulle reise i morgen, men i morgen kom aldri og jeg brukte mye penger i Tyrkia mens jeg ventet på en rimelig billettpris. Først fortalte de meg at jeg måtte betale 5.000 euro for en plass på båten, men jeg trodde ikke på det, og jeg ventet inntil et tilbud om 400 dollar ble presentert for meg. Så gikk vi til Shichena, en strand i nærheten av Izmir, der båtene seiler ut fra. »
Tyrkisk politi var imidlertid svært årvåkne, og ytterligere fem dager gikk før han var i stand til å begynne sin reise. «Den første gangen var jeg veldig redd. Jeg kan svømme og fryktet ikke for livet mitt, men ble overrasket over å se at noen av de andre passasjerene ikke engang visste hvordan de måtte feste redningsvesten. Det var denne 12 år gammel jenta der faren forsøkte å knytte henne til seg med et tau fordi hun ikke svømme – hun hadde dessuten ikke redningsvest, så jeg ga henne min. Jeg fryktet jeg ville ikke være i stand til å redde barna hvis noe skjedde », forklarer han.
Som i nesten hver reise på disse trakter, gjorde bølgene det ekstremt farlig å seile. Båten tok inn vann akkurat der barna ble plassert, og alle fikk panikk. Det var vanskelig å holde roen og skrikene fra de små var uutholdelig. På ett punkt ble de anholdt av tyrkisk politi, og ble tatt med til politiavdelingen for identifikasjon. Et par timer senere prøvde de igjen å komme inn i en annen båt, men de kunne ikke reise og måtte vente på nytt før neste dag. Den 18. august nådde Loay Chios i Hellas hvor han nå fortsatt befinner seg, nå tre og en halv måned senere, mens han venter på svar fra den greske regjeringen på asylsøknaden.
Siden ankomsten har Loay blitt en veldig viktig figur i Souda Camp. Hans dype følelse av respekt og instinktet for å hjelpe andre har gitt ham en viss status blant resten av flyktningene. Når noen har et problem, prøver Loay å løse det, og hans spesielle hjerte har berørt ikke bare hans kamerater, men også lokalbefolkningen og NGO frivillige. Han arrangerer møter med medlemmer av alle de forskjellige nasjonalitetene i teltet sitt. Han tilbereder deilige måltider og får alle til å føle seg hjemme. Han er alltid klar til å hjelpe enhver som har problemer innenfor leiren, kanskje fordi han av egen erfaring hvordan det føles å ha det tøft. Han anser ikke forskjeller som noe skremmende eller dårlig, men bare et fargerikt mønster.