Flyktninger på Chios - Carlos fra Nigeria

Skrevet av Diana Valdecantos, redigert av Thomas David Cocker. Oversatt til norsk av Anne Herlofson. Foto: Nickie Mariager-Lam.
Hvor mange ganger i livet kan du lure døden? Virkelig se døden rett inn i øynene? Carlos, en tretti år gammel nigerianer, har flere liv enn du kan telle. Som den eldste av seks brødre og søstre ble han tvunget til å forlate videregående skole for å hjelpe sine foreldre og søsken til å overleve.
Penger var nødvendig, men i byen der han kom fra, fantes ingen muligheter, så han reiste til utlandet for å søke en ny fremtid. Da var han bare 18 år gammel. En familie tok ham inn i hjemmet sitt, og han ble tilbudt mat og en seng i bytte mot tretten daglige arbeidstimer med hardt arbeid samt et løfte: Om fem år ville sjefen hans hjelpe ham å starte sin egen virksomhet, sin egen fremtid. Så Carlos nølte ikke og tilbrakte lange timer å bære tunge motorer, motorsykkel deler og svære kanner med litervis av olje som han bar på hodet.
Tiden gikk, men når de fem årene var gått, fant han til sin overraskelse ut at sjefen, med en rekke unnskyldninger, unnlot å holde løftet sitt. Carlos var fortvilet og måtte reise hjem uten verken penger eller egen virksomhet. Han hadde ikke sett familien sin i hele denne tiden, men fra det øyeblikket han kom tilbake begynte han å jobbe i bygnings bransjen for å betale for sin lille søsters universitet utgifter. Hun endte opp med en livreddende universitets grad – takket være sin brors hjelp. Situasjonen var fortsatt ganske rolig på dette punktet. Carlos likte å være sammen med sin familie på ettermiddagene – han elsket å se filmer og fotballkamper. «Jeg var fri. Jeg kunne gå hvor jeg ville, sitte ned her eller der. Jeg var avslappet ».
Det er en ting du bør vite. Carlos er ikke denne mannens virkelige navn, bare det han ønsker vi skal bruke til å fortelle hans historie. Carlos er redd for å bli funnet av flere fiender som ønsker ham død.
Som den eldste sønnen er han ikke bare ansvarlig for å hjelpe sine foreldre, men også den eneste arving til familiens landområder tilbake i Nigeria. Hans egne onkler, hans eget blod, vil at han skal forsvinne for å ta disse landområdene for seg selv.
En dag da han gikk rundt i byen,  kidnappet en gruppe maskerte menn ham, tok ham til et hus og truet med å kutte av hendene hans. Heldigvis gjorde de ikke det, men de skadet ham likevel skikkelig. Carlos trekker ermene opp for å vise de forferdelige arrene han alltid vil bære med seg som en påminnelse. «Jeg vet ikke engang hva de gjorde mot meg, jeg tror de helte noe inn i sårene for å gjøre dem enda verre» husker han. Han rømte fra denne første, livstruende opplevelsen, men han var nå veldig bekymret. Han kjente ikke hvem hans angripere egentlig var, men mistenkte at hans onkler var dem som hadde sendt dem.
For å gjøre alt ytterligere komplisert, var Boko Harams menn begynt å bevege seg sydover, og mord startet å bli en dagligdags affære. «De drepte uten grunn. Kanskje du bare gikk nedover gaten – og så skjøt de på deg. De kunne gå inn i en families hjem og halshugge hvert enkelt medlem. Noen ganger brukte de kniver, andre ganger skytevåpen. Du våknet opp om morgenen, og det kunne ligge lik strødd i gata », forklarer han. Det å holde seg i live ble mer og mer kritisk, og Carlos og naboene levde i frykt for å bli det neste vilkårlige offeret, det neste liket.
«Boko Haram betaler sine soldater enorme mengder penger. Rekruttering er enkelt fordi folk verken har jobb eller fremtid. De kjører store biler, har gode klær og regjeringen virker ikke som de prøver å løse problemet. Vi har gode folk i Nigeria, men regjeringen beskytter ikke oss », sier han.
Etter den økende uroen i landet satte Carlos ‘ far seg ned med ham og rådet ham til å flykte. «Finn en venn og bo hos ham. Du er ikke trygg her », insisterte han. Realiteten var at Carlos knapt visste om eneste sjel som var i stand til å hjelpe ham. Men til slutt møtte han endelig på litt flaks, og en venn i Lagos betalte for en billett til Istanbul og lånte ham 1.000 dollar. Han skulle prøve å skape et nytt liv for seg selv i Europa.
Når Carlos snakker om Tyrkia blir han merkbart urolig. I det øyeblikket han ankom, ble han ranet av falske politimenn. De tok alle pengene hans. «Jeg følte meg forferdelig. All fremtiden min var avhengig av disse dollarene. Hva skulle jeg gjøre? Hva kunne skje med meg? Så jeg bestemte meg for å gå til politiet, og jeg klarte ikke slutte å gråte. Jeg fikk beskjed om å slappe av, jeg ble tilbudt sigaretter, kaffe, vann, og de prøvde å roe meg ned, men det var vanskelig, jeg var i en svært vanskelig posisjon», forklarer han.
Av en eller annen uforklarlig grunn, ble politiet rørt av historien hans, og de ga ham 200 dollar som han skulle forsøke å overleve på. Han brukte disse midlene til å reise til Izmir og snakket med en smugler om sin personlige situasjon og ba om en lav pris på billetten til Hellas. Til slutt ble de enige om en pris på 150 dollar. Det som virket som en lovende avtale, ble snart vendt til en annen, livstruende opplevelse.
For båten han skulle ta plass i var knapt nok å regne for en båt. Det var bare en plast jolle med en løs motor og en padleåre. Sammen med rundt femti andre mennesker påbegynte Carlos sitt livs farligste reise, som for en mann som er oppvokst i Nigeria ikke sier så rent lite.
«For det første fantes der noen mennesker som insisterte på å røyke selv om det var barn og kvinner med pusteproblemer i midten av båten. Dette førte til at noen av de andre passasjerene begynte å klage og slåss. Været var hardt og store bølger veltet nesten jollen flere ganger. Deretter falt motoren av og forsvant i vannet sammen med den eneste padleåren de hadde. En kvinne begynte å skrike, så en annen, og det tok ikke lang tid før en stor kamp startet mellom to andre passasjerer. Barna begynte å gråte, og alle begynte å be. Jeg ba til Gud om å la meg leve, jeg trodde jeg skulle dø. Jeg kunne ikke svømme, og jeg visste at hvis vi sank ville jeg ikke overleve. »
Gjennom uregjerlige bølger og ved hjelp av bare hendene til å ro, klarte de til slutt å komme seg tilbake til den tyrkiske kysten. Hvis de hadde prøvd å fortsette, ville de sannsynligvis ikke ha klart det. Når han trådte land igjen, følte han seg reddet.
Smuglerne på land prøvde å roe dem ned og førte dem alle på en buss for at de kunne finne en ny mulighet til å reise. Men mens de kjørte gjennom Tyrkia, stoppet politiet bussen og arresterte dem alle. Carlos tilbrakte to uker i et tyrkisk fengsel uten pass (han mistet det) og knapt noen penger. Han ble foret med en liten skje med ris og en latterlig lite stykke brød med varmt vann hver dag. Han begynte å føle seg svak, og han hadde hele tiden en ubeskrivelig kløe av en uforklarlig grunn.
Da han til slutt ble løslatt, fant smuglerne et hotell for ham hvor han bodde i et par dager. Livet i Tyrkia var ikke lett. Carlos mener rasisme er et stort problem der nede. Bare det å handle noen tomater, for eksempel, ble en risikabel oppgave. «Jeg ba om en kilo og mannen i butikken ga meg de råtne tomatene. Da jeg klaget, tok han fram en kniv og prøvde å stikke meg mens han beordret meg til å forlate butikken». Endelig fikk denne nigerianeren en ny mulighet til å reise. Han var nå virkelig redd og skremt. Den første båtturen hadde vært en katastrofe og så farlig at han ikke var sikker på om han skulle prøve igjen, men han valgte likevel å forsøke.
Denne gangen ble jolla reddet av greske myndigheter og etter å ha klatret inn i redningsskøyta med et tau, hadde han endelig nådd Europa.
Dette er mindre enn ti dager siden, og siden det har Carlos bodd på Camp Souda på Chios. Han er glad og føler at han kanskje har funnet en mulighet som kan forandre livet hans. «Jeg ønsker bare å være på et sted hvor jeg kan finne ro i sinnet for en gangs skyld, og slutte å være redd. Det er alt jeg vil, å være i stand til å kunne slappe av ». Nå må Carlos vente og se om han får en ny sjanse, for å se om han er i stand til dette – å bare føle seg trygg.

Flyktninger på Chios - Mohamed Josef

 

2. desember: Mohamed Josef
Skrevet av Diana Valdecantos, redigert av Thomas David Cocker og overstat til norsk av Anne Herlofson. Foto: Nickie Mariager-Lam.

Dette er historien om en mann som betalte 500 syriske pund for å se solen i ti minutter etter måneder låst inne i et fangehull. Av sikkerhetsmessige grunner kaller vi ham Mohamed Josef.
Livet til denne unge mannen var ikke så ulikt alle andre tjue år gamle unge menn. Han forlot hjembyen for å studere økonomi ved universitetet, han likte nattklubber, jenter, fotball … «Alt var lett og enkelt. Jeg gjorde det greit på studiene, og jeg fikk en ekstrajobb på Nestlé i nærheten av Damaskus ». Som mange andre college studenter var han interessert i studentpolitikk. Han begynte å gå i demonstrasjoner og deltok i hemmelige møter der ungdommene drømte om frihet for sitt land og slutten på Bashir Al Assads æra.

Ingen er til å stole på et sted der all informasjon kan brukes mot deg og svartelister er like vanlig som at solen dukker opp om morgenen. Så de dekket til ansiktene og ble med på marsjer utenfor byen der det var lettere å gå ubemerket av det politiske politiet. Demonstrasjonene ble likevel oppdaget og fikk konsekvenser. Regjeringsagenter nølte ikke med å arrestere studenter som ble antatt å være involvert i motstandsbevegelsen.
Da krigen startet ble forholdene verre, men Mohamed var heldig og unngikk problemer for en stund. Hans største frykt var ikke bare å ende opp i en fengselscelle, men det syriske kostnadsnivået var også bekymringsfullt.
«Alt begynte å bli veldig dyrt. Jeg mistet jobben min og jeg trengte mat og et sted å bo», forklarer han. Det er derfor han spurte en nær venn som eide en restaurant om å hjelpe ham. «Jeg visste ingenting om restaurantvirksomhet, om mat; så jeg begynte å i oppvasken og gjorde den verste delen av jobben. Jeg jobbet 15 timer i døgnet for 300 syriske pund », minnes han. På slutten av dagen, med et slikt lønnsnivå, kunne han bare kjøpe sigaretter og en sandwich.
Det var også svært vanskelig å kombinere å arbeide så mange timer med studiene. Når det ble tid for eksamen, hadde han problemer med å holde tritt med sine klassekamerater. Likevel, livet var ikke så ille for Josef. Hans gode humør og personlighet gjorde at han fikk fremgang på jobben, og etter en stund økte sjefen lønnen hans og han ble i stand til å betale for en delt leilighet.
Mohameds mor, derimot, var i nød og ba sønnen å sende henne penger hver helg, så han gjorde nettopp dette i lang tid. Nesten to år var gått siden forrige gang han hadde sett henne, så en dag bestemte han seg for å besøke henne. Etter familietreffet gikk han inn i en buss for å returnere til universitet og restaurant livet. Det han ikke visste, var at hans liv akkurat da var i ferd med å bli snudd på hodet.
Nær Raqqa ble Mohamed stoppet av det politiske politiet som arresterte ham fordi det manglet et stempel i studentkortet hans. Mistenkelig nok arresterte de ham. «Jeg var ikke redd, jeg visste at jeg var student, og regnet med at alt ville ende opp med å bli en liten anekdote», sier han. Han ble sendt til tre forskjellige fengsler i løpet av 11 dager, men det var hans siste stopp, et underjordisk anlegg der hans virkelige mareritt begynte. «Jeg hadde bind for øynene og ble forhørt om Assad. De bandt meg opp i en stol, og de slo meg mens jeg prøvde å overbevise dem at jeg støttet regjeringen ». Det var bare begynnelsen.
I seks måneder ble denne 27 år gamle mannen torturert daglig. De bandt armene til veggen og politiet brukte pinner til å kveste ham. De slo ham, de brakk nesen, de kastet kaldt vann på ham og mange andre forferdelige metoder. Det politiske politiet fant nye måter å torturere på hver dag. Naken, med hendene og føttene bundet, ble han plassert i et stort bildekk der det var umulig for ham å bevege seg og hvor han ble brutalt banket opp hver dag i flere måneder.
Mohamed forklarer alt dette med en forbløffende normalitet og med ingen tegn til bitterhet, nesten som om han snakket om noen andres liv. Han ble bare foret med noen urter og oliven og fikk ikke se solen i flere måneder.
«Når du har vært slått gang nummer 2, gjør det ikke vondt, du blir vant til det. Jeg spøkte til og med med de andre fangene når torturen var over for dagen. Vi jublet som i en fotballkamp, feiret! ».
Han betalte også gode penger for en og annen sigarett og en dag spurte han sine fangevoktere om han kunne se solen. «Ja», svarte de, for 500 syriske pund. Så den dagen, den morgenen, fikk han ti minutter av lys etter måneder med mørke.
Da avhørsteknikkene ikke fungerte på Josef, ble han tilbudt en avtale. De ville la ham gå hvis fikk tak i informasjon fra andre fanger i stedet. Selv etter all denne tiden i et helvete, var ikke Mohamed villig til å svike en kamerat for sin egen skyld. Torturen deretter ble verre. I tre dager fikk han han ikke lov til å sove, og ble stadig slått.
Så en dag stoppet de å torturere ham. Han visste at det var det første skrittet til frihet. La sårene gro slik at deres grusomheter ville være helt usynlig for alle andre. Og usynlig måtte han forbli for å overleve utenfor fengselsmurene. Fordi hvis noen fant ut at han hadde vært i fengsel, vil problemer og svartelister bare gjøre det komplett umulig for ham. Det første han gjorde da han ble løslatt var å ringe sin mor.
«Mamma, det er meg, Mohamed». Hun kunne ikke tro det. «Det var første gang jeg gråt», minnes han.
Hjemkomsten hans ble feiret med en stor fest. I dagevis sov han tett inntil til sin mor. Men livet måtte fortsette, og Josef hadde nye planer for en restaurant. Heldigvis fikk han startet han en fremgangsrik restaurant og fortsatte å sende penger til sin mor. Men han var blitt redd og fryktet at han igjen kunne bli arrestert, så Mohamed begynte å tenke på flukt. «Kanskje Europa?», tenkte han.
Det eneste problemet var at han ikke hadde så mye penger. Hvor skulle han få minst 3.000 euro?
«En dag hentet min mor meg inn på rommet hennes og tok ut en liten boks. «Dette er til deg», sa hun. Da han åpnet boksen, var den full av gull. «Alle pengene jeg hadde sendt min mor hadde blitt til dette edle metallet». Nå hadde han en mulighet, og det er akkurat hva Mohamed er fortsatt på jakt etter, her på Chios.

Flyktninger på Chios - Almwuostafaa Alkthtyipe

Jeg har nettopp kommet hjem fra et 3 ukers opphold på den greske øyen Chios. Der jobbet jeg frivillig for Dråpen i Havet. Jeg ønsker å gi dere et møte med beboere i Souda-camp. De menneskene dere vil møte på min blogg i 24 dager fremover, er intervjuet av Dråpen i Havet, i forbindelse med en adventskalender de lagde ifjor. Jeg har fått tillatelse til å republisere dem på min blogg.

Skrevet av Diana Valdecantos, oversatt til norsk av Anne Herlofson. Foto: Nickie Mariager-Lam.

Du er holdt fanget i månedsvis på en gresk øy midt i Egeerhavet. Ditt liv er blitt en endeløs rekke av usikkerhet og oppstilling i kø tre ganger om dagen for å få mat. Hva gjør du? Du tenker stort – og det er akkurat hva Almwuostafaa Alkhatyipe (kalt Moustafa) gjorde.
Denne 42 år gamle syriske mannen fra Aleppo våknet opp en dag i Souda flyktningleir på Chios, med en gigantisk idé. Så stor som en Guinness Record; «Hva om jeg flytter en varebil med håret mitt?», tenkte han.
Det er en ting du må vite om Moustafa. Han er åpenbart en sterk, stor mann, men hans virkelige styrke ligger i hans uknuselige sinn. «Jeg kan oppfylle alt jeg prøver på. Jeg tror på meg selv, jeg vet at jeg kan få det til ». Med et smil i ansiktet og en konstant positiv holdning virker det lett å tro at han bare er en av de millionene av syrere som venter på å fortsette sitt liv i Europa. Men sannheten er at Moustafas verden ble knust og fullstendig ødelagt for ikke så lenge siden.
«Jeg hadde et fantastisk liv», gjentar han stadig. En god jobb for et farmasøytisk selskap, penger i banken, en bil, et stort hus der han levde med sin kone og fire barn. En 15 år gammel jente, to tvillinger på 12 og «livet mitt», lille Maria, bare 4 år gammel. «Alt var normalt. Jeg hadde fem ganger mer av alt at det jeg ønsket », forklarer han. Inntil den dagen.
På dette punktet endrer Moustafas uttrykk seg og smerten inntar øynene og stemmen hans. «Jeg gikk på jobb som alle andre dager, og da jeg kom hjem fant jeg ut at min far, min kone og mine fire barn hadde blitt drept i et angrep. Jeg mistet alt. Tjuefem år med hardt arbeid var borte i fem sekunder ». Ingen penger, ingen jobb, ingen bil, ingen familie, og ingen fremtid.
Tanken om selvmord virket som den eneste utvei. Hva var det å leve uten dem? Og her igjen, er når Moustafas eksepsjonelle styrke kom ham til unnsetning. «Jeg trodde aldri jeg skulle forlate Syria, det har aldri streifet meg. Men jeg hadde drøm om at jeg kanskje kunne starte et nytt liv, og jeg bestemte meg for å følge denne drømmen ».
Uten penger krysset han over til Tyrkia, hvor han måtte overleve uten mat eller jobb i seks måneder. Han ba smuglere om en plass i en av disse båtene som frakter tragedier langs Middelhavet. «Han (smugleren) fortalte meg, en tid etter jeg først hadde oppsøkt ham, at jeg kunne ha en billett til Europa dersom jeg førte de andre til Hellas». Så det var Moustafa, uten maritim erfaring og uten å kunne svømme, som førte an for 46 andre personer. Til ”mulighetenes land” i dårlig vær og uten redningsvest. «Jeg hadde ikke lyst til å leve med flere dårlige minner, ideen om å dø i løpet av turen syntes ikke så skremmende», sier han. Men igjen, hvordan kan du skremme en mann som har mistet alt?
Båten klarte seg, så også Moustafa. Han entret stranden på i Chios med ideen om et nytt liv i hodet – bare en uke etter at Europa hadde lukket grensene.
Fire måneder gikk og rutinene ble hans nye liv. «Du må gjøre noe annerledes, noe crazy», gjentok han til seg selv. «Hva om jeg flytter en varebil med håret mitt? Hva hvis jeg kan oppnå en Guinness World Record? ». Når han delte denne ideen så folk på ham som om han var følelsesmessig ustabil, eller hadde drukket eller kanskje bare var gal. Men du skjønner, Moustafa er ikke en som gir seg så lett. Så han snakket med den spanske NGO representanten fra SMH redningsmannskaper om å sette verdensrekord og ba om en av deres ambulanser til å prøve noe som aldri hadde blitt gjort før. De kom faktisk tilbake til ham og lånte ham en varebil. Og Moustafa, selvfølgelig, gjorde det. Han flyttet en van med hestehalen.
Det var bare det første skrittet. Moustafa begynte nå å sikte seg inn på de 12 tonns bussene som frakter flyktninger fra en leir til en annen. «Hva om?», tenkte han. Så etter å ha spurt UNHCR om tillatelse, opprant dagen for denne gigantiske drømmen.
«Jeg var nervøs, og for å være ærlig tenkte jeg: Hvor pinlig ville det ikke være hvis jeg ikke klarer det, hvis jeg ikke kan flytte den, og alle filmer det? Så tok han pusten dypt, tok seg sammen og flyttet en buss med håret. Det var en god dag.
Moustafas neste prosjekt er litt større enn en buss. Det kan fly. Han ønsker å flytte et lite fly. Og på måten han oppnår sine mål, synes det realistisk å tro at en dag vil han klare dette. Men å flytte gigantiske objekter med hodet er ikke hans primære fokus. Moustafa ønsker å få en mulighet. «Jeg trenger bare hjelp til å begynne med, jeg vil bare få mulighet ti å skape et liv igjen, en fremtid», insisterer han. «Her, på dette stedet, dør jeg sakte, litt hver dag. Noen ganger tror jeg at jeg burde dra tilbake til Syria og dø raskt i stedet ». Fordi bak masken av latter og vitser og positive vibber finnes en mann som gråter inni seg og er knust. Og han prøver virkelig hardt å å overleve i en verden han ikke forstår.

Immigrasjon

For en stund siden var jeg på et foredrag arrangert av Frogn SV på Fiskerøkeriet. Mohammad som hadde kommmet hit fra Afganistan holdt et interressant foredrag.
Han fortalte om hva som gikk forut for hans flukt fra Afganistan og om selve flukten.
Ettersom dette er fortalt offentlig, gjentar jeg hva han fortalte her, slik at flere kan få et innblikk i hvilke forhold som kan føre til en flukt.
Mohammed fortalte at hans far ble drept av Taliban foran øynene på han og broren. Taliban ønsket pengene faren hadde, men han nektet.
Mohammed og broren la på sprang for å unnslippe Taliban.
Dessverre ble broren tatt til fange, og satt i fangenskap i flere år.
Moren hadde flere barn. Hun hadde en hage, der hun dyrket mat til familien.
Hun forberedte Mohammed, som da var i begynnelsen av tenårene på at han måtte flykte. Ett år senere hadde hun gjort en avtale med en onkel, som finansierte flukten.
Motytelsen var at onkelen skulle overta hagen, når Mohammed hadde kommet til et vestlig land.
Det var menneskesmuglere som organiserte flukten som gikk over land for Mohammads del. Det var en vanskelig og ikke ufarlig reise for en ung gutt.
Han fikk også tilsendt noen penger til togbilett fra en onkel som var her i Norge midlertidig. Mohammad lyktes til slutt å nå sitt mål. Moren og søskenene har fått familiegjenforening. Broren som satt i fangenskap klarte også å rømme etterhvert, men han har store psykiske problemer etter oppholdet hos Taliban.
Mohammad er flink til  å snakke norsk, og er i gang med en utdannelse.

Når jeg hørte denne historien, som jeg synes virker troverdig, og som myndighetene nok også har funnet troverdig, forstår jeg veldig godt morens strategi.
Hun hadde allerede mistet sin mann og blitt enslig forsørger i et land uten støtteordninger. Den ene sønnen satt i fangenskap hos en voldelig gruppering. Det  var naturlig å frykte at den andre sønnen også kunne bli drept eller tatt til fange.
Da forstår jeg hennes valg om å sende sin sønn ut på en farefull ferd. Hvilken mor ville gjort det, hvis ikke hun ble tvunget av omstendighetene ?
---------
Og rådet hun hadde gitt sin sønn med på veien var : Ikke lyv !

Det finnes naturligvis mange årsaker til å komme til et vestelig land. Noen har dramatiske grunner, andre har kanskje ikke like gode grunner. Noen er ærlige, andre overdriver og dikter nok også. Dette har jeg fra ei med utenlandsk bakgrunn som jeg kjenner godt.
Myndighetene har nok litt av en oppgave som skal velge ut hvem som får bli og hvem som må dra hjem.

Noen mener at flyktninger skal hjelpes i nabolandene. Kunne jo vært kjekt det, dersom nabolandene kunne håndtere det. Problemet er jo opphopningen av flyktninger i fattige land. Problemrt er også voldelige forhold i hjemlandet som varer i årevis. Skal livet deres settes på vent i mange år?
Med god integrering kan  immigranter og flyktninger bli en ressurs for landet.
Men muligheter og plikter må gå hånd i hånd.

Og vi venter ,.....

Oslofjordforbindelsen  ble vedtatt bygget i Stortingsproposisjon 87 (1995-1996). I proposisjonen lå det som en forutsetning at Oslofjordforbindelsen skulle bygges ut i takt med trafikkutviklingen. Byggingen ble derfor planlagt gjennomført i to byggetrinn.

I desember 2002 la EU fram et nytt direktiv for å øke sikkerheten i tunneler.

Resultatet er at to tunnelløp er nødvendig for lange tunneler på hovedveier når gjennomsnittlige daglige passeringer er 10.000 eller mer. Dette kravet må innfris innen 15 år. Slik kunne vi få fremskyndet bygging av det andre løpet, og også en løsning på det problemet de fleste blir rammet av, nemlig manglende fremkommelighet pga. hyppige stenginger.

Statens vegvesen er nå ferdige med å prosjektere det andre løpet.
Normalt sett kunne man da satt spaden i jorda slik at det andre løpet hadde stått ferdig i 2019, som rømningsvei, og begge løpene hadde vært fullt operative fra 2021.
Finansieringen på ca 5 milliarder ligger allerede inne i vedtatte transportplaner.

Men, brotilhengerne som tapte kampen i 1996, har som kjent tatt opp kampen igjen.
Det har ført til utarbeidelse av en KVU, som er en overordnet utredning av ulike alternativ. Slike KVU’er skal kvalitessikres i to trinn. De fører også til nye delutredninger av ulike alternativ. Statens Vegvesen skal i disse dager være ferdig med en slik delutredning av en tunnel i den foreslåtte brotrase.
Vi venter nå på at en avgjørelse skal tas på høyeste hold (Regjering/Storting), basert på alt utredningsarbeid som er nedlagt og betalt av samfunnet.

Hvis de velger å gå inn for bro kan vi forvente å måtte leve med den ofte stengte ett-løps tunnelen til minimum 2033. Hvordan tidsplanen er for alternativ tunnel i brotraseen, vet jeg ikke på det nåværende tidspunkt, men det vil være en omfattende løsning som koster mye tid og penger. Finansieringen av disse alternativ, som for broens del er ca 20 milliarder, er heller ikke med i noen vedtatte transportplaner (naturligvis).

Jeg synes det er trist for oss som samfunn at brotilhengerne gikk til omkamp.
For nå har vi den situasjon at Statens Vegvesen ikke får startet jobben som ville ført til en fullt ut akseptabel løsning for oss alle innen 2019/2021.

Hvordan undergrave ny Verneplan ?

Fotograf : Øyvind Holmstad Creative commons licence

Forslag til ny Verneplan for Gamle Drøbak er nå ferdig til politisk behandling i Hovedutvalg for Miljø, Plan og Bygg mandag 17 oktober. Saksfremlegget så jo bra ut. Men, da jeg så videre på selve Verneplanen, har den fått et Plankrav som gir gode muligheter til å undergrave denne planen også med Detaljreguleringer.
Det er det som har vært det store problemet med eksisterende plan. Derfor har vi fått flere hus som stilmessig ikke passer inn i miljøet, men er såkalte kontraster. Det er disse Verneforeningen har reagert på. Riksantikvaren uttalte seg også negativ til disse da han var på besøk i Gamle Drøbak.

Punktet jeg omtaler i eksisterende verneplan som undergraver selve planen har vært diskutert. Organisasjonene vil ha det bort !
Norconsult som har vært leid inn, foreslo først at det ikke skulle være nødvendig med Detaljregulering, men bare Byggsaksbehandling. Slik ønsket Norconsult å fjerne muligheten til å undergrave selve planen. Men, det likte ikke vår Byantikvar.

Hun mener jo at alt som bygges idag, selv i en antikvarisk vernesone, skal ha et moderne stiluttrykk !

Derfor sendte jeg følgende brev til alle politiske gruppeledere:



Senere fant jeg det fornuftig å scanne igjennom selve Verneplanen med hensyn på stiluttrykk.

Det står ingen føringer for formuttrykk, materialer osv. for nybygg.

Bare i Boligområder står det at Detaljreguleringer skal ta hensyn til omliggende bygningers formuttrykk, materialer osv. Men, hva med Sentrumsområdene? Der er det ingen formmessige og materialmessige føringer.

Vi har fått en Verneplan som overlater alle avgjøresler til Administrasjonen i hvert enkelt tilfelle gjennom detaljreguleringer. Og vi har jo sett hvordan det går!

Denne verneplanen gir Gamle Drøbak  et enda dårligere vern mot nybygg som bryter med miljøet!

Hvorfor være stor når man er lykkelig som liten ...?

Regjeringen ønsker å sikre alle innbyggere i Norge lik mulighet til kommunale tjenester. Mange kommuner er for små til å ta hånd om oppgaver som skole, barnehager og eldreomsorg. Hva med vår kommune ? Jeg tror Frogn er fullt ut i stand til å ta hånd om slike tjenester.

Så snakkes det om for små fagmiljøer innen f.eks. barnevern . Hvordan står det til med barnevernet her i Frogn? Er enheten for liten? Hvis svaret er ja , er det vel mye bedre med interkommunalt samarbeid som er et rettet tiltak for å løse spesifikke problemer. Å slå sammen mange kommuner for å løse problemer med små fagmiljø, er som å skyte spurv med kanoner. Det er usikkert om du treffer, men en ting er sikkert: Kanonkula kan gjøre stor skade.

Så snakkes det om hvilke store ringvirkninger vi kan få av Universitetet på Ås, bare vi blir samme kommune. Hva de tenker seg rent konkret, er jeg ikke sikker på. Det er mye som ikke bestemmes av kommunegrenser. Hvis det skulle være rettigheter til forskningsresultater , vil jeg minne om at NMBU er eiet av staten. Dermed er det som produseres der statens eiendom, og kanskje forskernes (?). Enhver bedrift/gründer som ønsker å bruke slike resultater, må inngå en avtale med eierne. Det er likegyldig om de tilhører samme kommune eller en annen kommune.
Arealargumentet har jeg også hørt om. Jeg fikk vite at vi kunne være så heldige å redde noen områder fra nedbygging her i Frogn, dersom vi går inn for en kommunesammenslåing. Hvordan dette konkret skulle foregå, fikk jeg ingen forklaring på. Derfor begynte hjernen min å tenke ut en forklaring.
I vår kommune har vi hatt noen store utbyggingsprosjekter. Jeg tenker på Sogsti Nord, området ved Måna og nå Kolstad. Felles for disse områdene er at det er utbyggere med nær tilknytning til politikken her i Frogn, som 'tar risikoen' med å kjøpe LNF-områder, sørge for å få nødvendige tillatelser til bruksendring, aksept på reguleringsplaner osv., bygge og selge/leie ut. Vår nærhet til Oslo, og også etterhvert ganske mange innbyggere i vår kommune, gir et marked. Dette er en forretningsstrategi som gir velfylte lommebøker til utbyggerne.

Vi har fått en regional Areal og Transportplan ifjor for Oslo og Akershus. Denne ønsker utbygging rundt jernbanestasjoner. I vår kommune skal vi heller ta vare på så mye dyrkbar mark som mulig. Årsaken er føringer fra FN, som vil redusere nedbyggingen av dyrkbar mark. Dessuten har denne regionen 25% av jorden i Norge som egner seg til dyrking av hvete. Jeg har grunn til å tro at utbyggerne ikke bryr seg nevneverdig om denne planen etter et utsagn jeg innhentet muntlig. Og Kolstad vitner jo også om det.
Men, hva gjør utbyggerne når alt som kan 'utvikles' i denne kommunen er tatt? La meg minne om at utbyggerne har STORE lommebøker. Forretningsstategien har jo virket utmerket i vår kommune. Jeg tviler ikke et øyeblikk på at kjekke, hyggelige utbyggerpolitikere herfra kommer seg inn i det nye kommunestyret. De vil da plutselig ha enda mere areal, hele 624 kvadrat km har jeg lest, der de kan lete etter områder 'å utvikle'.

Kanskje vil de da flytte fokus fra vår kommune, og heller utfolde seg i våre nabokommuner? Men, andre kommuner kan ha tilsvarende utbyggerpolitikere, som også ønsker seg en plass i det nye kommunestyre. Vi får kanskje enda mer press på våre områder fra folk som ikke engang bor i dette området ?

I et nytt kommunestyre, bestående av 59 representanter, vil bare en liten del av representantene komme fra vårt område. Det blir ikke mange som skal representere innbyggerne her. Hvilke konsekvenser det vil ha, synes jeg alle bør tenke litt på.